[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Apropos Mannen som ville bli myk

Bokhøstens absolutte perle er ikke en stillfaren roman av en obskur østeuropeer, en nynorsk diktsamling av en gjeter fra Balestrand, eller en tenksom biografi om en nesten glemt nordnorsk romanforfatter fra 20-tallet. Nei, årets desiderte leseropplevelse er signert ex-politimester Willy Haugli, og den lyder machotittelen "Tøffe år".

Allerede omslaget signaliserer en ømt og vart tegnet selvbiografi. Willy har tatt av seg uniformen, trukket i en høyhalset litt vid bomullspolo, han har lagt hodet lett på skakke, og ansiktet i avstemte tenksomme folder. Det er et umiskjennelig glimt av God Gutt i øynene, de er ikke blå, men det er fordi hele omslaget er i gulnet svarthvitt. Når Willy ser på oss med det blikket kjenner vi ham igjen, til tross for at uniformen mangler. Det er laget etter malen av Prince-reklamen, "I go for the full rich tobacco taste"-uttrykket, et tankefullt uttrykk; etter lang & tro tjeneste, etter mange harde slag, og i kraft av ettertankens svalende bris har han kommet frem til at Prince er sigaretten.

Vi skjønner at han har skuet sannheten, han er ikke den typen du skal fortelle noe, det er han som skal fortelle deg alt.

Setninger som "Jeg kom til Oslo som ny politimester med et klart oppdrag", "jeg måtte tidlig lære meg kunsten å stå på egne ben og lite på egne krefter og beslutninger" forteller om en mann som aldri har manglet selvinnsikt. "Jeg bestemte meg umiddelbart for..", "Jeg var fast bestemt på..", "Jeg handlet umiddelbart.." er ellers de vanligste begynnelsene på setningene. Willy Haugli tilfører med dette grepet selvbiografien et nytt element, han prøver ikke å snobbe seg unna fordelaktig selvomtale, han forsøker ikke å unndra seg sitt eget voldsomme ego. Nei, i "Tøffe år" er språket lagt i et naturlig og naivt leie, som en skolestil skrevet av en 14-åring, og hovedpersonen er hele tiden den eneste som har klare tanker i hodet og evnen til å foreta fornuftige handlinger. Alle andre fremtrer som ynkelige støvere og patetiske snillister, vrange intrigemakere eller tåkete initiativløse sveklinger.

Denne ærligheten fortjener Willy Haugli ros og honnør for, ikke bare har han innført et nytt nivå i norsk litteratur, han har også ryddet opp i mange tåpelige vrangforestillinger som mediene har lasset oss vanlige dødelige ned med.

Gi mannen en statue!

DOKK

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Opinion | Kritikk | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 09/11-95, kl. 14.51 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.