BOK Mo Yan Rødt korn

Roman, 499 sider Aschehoug

Korn som ikke vokser helt opp

Den niende dagen i åttende måned 1939 drar Douguan med sin far, kaptein Yu, ut på durramarkene for å slåss mot japanerne. Det dyprøde kornet vaier i vinden som en dramatisk teaterkulisse og lukten av blod omgir boken fra første side.

Mo Yan gjør det ikke enkelt hverken for seg selv eller leseren når han velger å veve historien sammen i beste Roald Øyen-stil. Bit for bit legger han først ut romanfragmentene i en rekkefølge som gjør det vanskelig å vite hva som har hendt og hva som skal hende. Etterhvert som historien skrider frem blir den innledende vaklingen avløst av historiens egen tyngde, og generasjonene veksler på å skrive sin egen krønike. Boken tar form og løse deler som ble vist frem i begynnelsen finner sin plass i en større sammenheng. Problemet er at denne helheten aldri trekker boken opp på et nivå der lesingen drives fremover av noe annet enn ren vilje. Hver gang jeg blar om til neste side vet jeg at et nytt slag venter, at en hendelse jeg allerede er presentert for skal beises i enda sterkere farger eller at kjærlighetshistorien mellom fortellerens farmor og farfar må gjøre nok et svalekast når Kaptein Yu går til sengs med Lidenskap eller banker opp sin kone i et anfall av sjalusi. Halvveis ut i Rødt korn slår jeg meg til ro med at boken aldri kommer til å ta av og prøver å nyte de kvaliteter den allikevel har å vise frem.

Bodil Engen må ha gjort en meget god jobb når teksten skulle gjøres flytende på norsk, selv om det er den amerikanske utgaven av Rødt korn som ligger til grunn. I poesien, metaforene og de mangefasetterte beskrivelsene finnes Engens tilstedeværelse og bidrag til et allerede imponerende språklig rom. Mo Yan skaper et fysisk univers hvis nærvær under lesingen av boken i seg selv rettferdiggjør timene som går med til å komme igjennom de nesten 500 sidene. Like mye som Rødt korn er historien om Douguan-slekten blir boken et kroppsnært møte med en annen verden. Lukten av familiens berømte brennevin, markspiste hundelik, kropper i forråtnelse og kruttrøyk tykk som tåke i lavt svev over durramarkene gir sidene i boken et sanselig ferniss som gjør det fristende å lese videre med lukkede øyne.

Det er lett å få assisiasjoner til annen litteratur på vandring over de kinesiske slettene, og jeg merker at disse små øyeblikkene av gjenkjennelse tar form av lengsel jo lenger ut i boken jeg kommer. Når de tidvis saftige slagscenene oftere og oftere fremstår som repeterende klisjéposering, tenker jeg tilbake på de norrøne slektssagaene der all jævelskapen ble skildret med en stor porsjon drama og tragedie, men alltid krydret med adskillig humor og tannløse smil. Når Kaptein Yu martres av uforløst kjærlighet til Douguans blivende mor, ser jeg for meg márquez'ske elskere som venter et helt liv på sin utkårede, med et begjær og en utholdenhet som får Mo Yans slektninger til å fortone seg som impulsive tenåringer. I dette selskapet kommer det som var en debutroman i 1987 bare såvidt over kanten. Og kirsebærene står alltid midt på bordet.

Rødt korn strekker seg mot en global litterær himmel der fellesreferansene er mange nok til å holde liv i selv de mest personlige tekster. Når den ikke helt strekker til, er det fordi historien blir for lokal, rommet for lite og plassen til leseren for trang. Fortelleren makter rett og slett ikke å gro den blodrøde durraen i sine egne "erfaringers bleke ørken".

JAN-SVERRE SYVERTSEN

Artikkel automatisk generert, 09/11-95, kl. 14.52 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.