BOK Sidsel Mørck: Svevet og andre noveller

179s Aschehoug

Vingestekket svev

Både novellene og hovedpersonene i Sidsel Mørcks samling basker med stekkede vinger, trass i tittelens smak av fugl.

Hovedpersonene er fanget i kommunikasjonsløse fellesskap med sine medmennesker eller i evigheter av ensomhet. De vandrer og lever i trivialitetenes kjedsommelige mønstre. I det skjulte lengter og søker de fleste av novellenes hovedpersoner etter en annen leve- og væremåte. Noen vil bryte ut og fri seg, noen vil reise bort, noen vil oppspore det tapte, andre vil hevne seg … Men felles for de fleste personene er en fryktsom utilstrekkelighet. Av ulike grunner makter de ikke ta spranget over i nye og annerledes tilværelser. Mangelen på vitalitet og livsgnist gjør at de enten blir stående i stampe eller på randen av det uvisse.

Novellene er prentet i sosialrealismens gråtoneskala. Karakterene er bundet til den nåtidige virkelighet og tynget av tilværelsens hverdagsproblematikk. De fleste novellene utspilles i kjent bymiljø; kulissene dannes av leiegårder, gater, forsteder og reklameskiltenes prangende utrop. Fiksjonsuniverset, i likhet med selve språkformen, preges av en mangel på poetisk nerve. Trivialitetene har inntatt både form og innhold.

Traurig trår enkelte av protagonistene rundt kvartalet. Andre er leseren nødsaget til å følge på toalettet eller inn i dusjen med rosa svamp. I en av novellene om utroskap finner vi mannen i den banale clinch med sin unge sekretær. Den frigitte fengselsfuglen, som for øvrig fremstilles med "stilriktige" a-endelser, ender med å gråte i et portrom. Det klisjŽmessige og trivielle i novellene kan kanskje rettferdiggjøres ved å bli sett på som et stilistisk virkemiddel. Personene innser at de er fanget i det prosaiske og vil ut av dette. At løsrivelse og forløsning for dem bare er en urealiserbar lengsel, forsterkes i teksten ved hjelp av handlingens triste trivialitet, og ved selve språkføringens noe flate prosa. Titlene i seg selv er heller ikke løfterike, enten personene er sperret inne i egennavnets rammebetingelse eller substantiv i bestemt form blokkerer personenes mulighet til å utvide sitt vokabular og tre ut av sin bundethet.

Hvorfor forblir hovedpersonene stående fastlåste og utilfredse i sine private virkeligheter, hvorfor handler de ikke? Mørck skisserer flere forklaringer: alder, sykdom, skyldfølelse, apati, hemmende bakgrunn … rsakene som teksten illustrerer kan virke litt halvhjertede, enkle og endimensjonale, personskildringene lodder ikke i de dypere sjelelag, teksten unndrar seg det inderlige og dypt urovekkende. Både hverdagsrealismen og språkføringen som ikke har luft under ordene, gjør at novellene virker vingestekkede. De klynger seg litt kraftløst, for øvrig som hovedpersonene selv, til det vante, stofflige og flate.

Men det er urettferdig å søke å gi et helhetsbilde av en novellesamling som er uensartet på flere måter. Enkelte av novellene skiller seg ut tematisk, andre skilter med større intensitet og språkkraft. Novellen "Taj Mahal" skildrer en eldre kvinne som blir var sitt livslevnets tomhet og stusslige gråhet i møte med en mer eksotisk og sprakende kvinnelig nabo. Kvinnen finner ny innsikt og streber etter å endre sin begredelige situasjon, men både leseren og kvinnen stanger hodet i veggen idet novellen krapt og elegant tar slutt. Dog må leseren døye følgende sekvens i den ellers velkomponerte novellen, en sekvens som faktisk er koblet til eksistensiell uro i kvinnens indre: "Jeg åpnet lokket, løftet skjørtet, trakk ned strømpebukse og truse, tisset, tørket meg, trykket på knappen, dro på meg klærne, vasket hendene […] åpnet døren, lukket den, gikk gjennom entreen og inn i stuen".

Nåvel. Om vi her har å gjøre med mektig ironi eller intetsigende intimdetaljer skal være usagt. Sitatet kan illustrere det sted mellom muld og jord der novellesamlingen basker.

BENEDICTE TREIDER

Artikkel automatisk generert, 09/11-95, kl. 14.52 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.