Stedfortrederne og alles ansvar

50 år etter 2. verdenskrigs slutt er det grunn til å minnes det teaterstykket som mer enn noe annet ble startskuddet for et oppgjør med de som kunne ha handlet i en skjebnetime for Europa. Rolf Hochhuths Die Stellvertreter ble den største skandale og det mest omskrevne verk i etterkrigstidens Tyskland.

AV JASMINA KADRIC

Den 20. februar 1963 er derfor å betrakte som en viktig dato i tysk teater. I Berlin iscenesatte Erwin Piscator teaterstykket Der Stellvertreter, som øyeblikkelig vakte stor oppmerksomhet over hele verden. Stykket utkom nesten samtidig i bokform (Rohwolt) og utløste salgsrekorder på tross av sin ualminnelige lengde (216 sider og 45 historiske faktasider). Etter tre måneder var det solgt 40 000 eksemplarer. Forfattere, en forlagslektor, het Rolf Hochhuth og hans første litterære verk var nettopp dette Der Stellvertreter.

20. februar fant altså urpremieren sted på Kurfürstendammteater i Berlin i Erwin Piscator-regi. LIFE, datidens verdens største illustrerte blad, trykket fem sider med scenefotos og bidro dermed at stykket ble kjent i 27 land, noe som resulterte i 73 oppsetninger. I Basel organiserte den katolske opposisjonen 5000 fakkelbærere som protesterte mot stykket på gatene; 200 politifolk måtte beskytte teatret mens Karl Jaspers i radio, og Golo Mann og Walter Muschig i pressen forsvarte stykket. Lengst gikk stykket i Paris - hele 346 forestillinger.

Hochhuths drama eksploderte som en bombe. Forfatteren ble tildelt to litterære priser, dramaet ble spilt både hjemme og i utlandet, enhver forestilling førte til debatter, avispolemikker og voldsomme opprørske massedemonstrasjoner. I Basel oppsto det trafikkaos som varte i mange timer, i Paris gikk tilskuerne til fysisk angrep på skuespillere, i Tyskland ble stykket drøftet i parlamentet og i Italia forårsaket det en offisiell advarsel fra kardinal Montini, senere Paul IV.

Skal man bedømme et litterært verk ut fra oppmerksomheten det utløste - da er Hochhuts Stellvertreter det mest suksessrike teaterstykket etter Brechts Dreigroschenoper og etter alt å dømme tysk litteraturs mest omtalte og omstridte verk noensinne. Hva var det ved den unge og ukjente forfatterens debutverk som skapte en slik resonans og gjennomslagskraft? Især når man tar i betraktning at stykkets enorme oppmerksomhet ikke skyldtes dets estetiske verdier, for i alt oppstyret rundt stykket nevnte man knapt de kunstneriske verdiene, derimot dets teologiske, historiske og ideologiske implikasjoner.

Riccardo, en ung Vatikan-attaché i Berlin, ble forbløffet da han fikk vite om jødeutryddelser som foregikk under krigen. Overbevist om kirkens plikt til offentlig å beklage forbrytelsene, gjorde han alt som sto i hans makt til å få Pius XII til å heve sin stemme i protest. Paven holder imidlertid fast og tier, enda han ble underrettet om det som skjer i utryddelsesleire. Riccardos kamp, som etterhvert fører til en personlig konfrontasjon med "Stellvertreter Christi auf Erden" ender som nederlag. Riccardo fester den gule stjernen på sine geistlige gevanter og følger med en gruppe jøder fra Roma til Auschwitz. Som "Stellvertreter" for katolisismen dør han der som martyr.

Nasjonalsosialismen var en tung vekt på tyskernes samvittighet etter 1945. Individuelt ansvar eller kollektiv skyld, demilitarisering eller opprustning, ideologisk skepsis, materiell gjenoppbygning, forsøk på å avdekke sannheten og en fast beslutning om å glemme fortiden så snart som mulig; alle disse spørsmålene og problemene gjenspeiler en dypt såret bevissthet, gjenspeiler aspekter av en langvarig prosess som tyskerne selv kalte "Bewaltigung der Vergangenheit".

Dramaet er skrevet i vers og frie rytmer, med undertittel "Christlicher Trauerspiel" og det brennende temaet, pavens og dermed kirkens holdning til folkemordet på jødene, utløste en flom av kritikker, polemikker, debatter og avhandlinger. I selve stykket er kirken tildelt en passiv, tiende rolle som gir plass til hyklerisk å tåle synet av forbrytelsene - rollen til en passiv medløper. Beskyldningene rettet mot kirken er hverken upersonlige eller abstrakte - de er personifiserte i paven, kirkens ærverdigste "Stellvertreter", hvis karakter ble synliggjort.

At dramaet er skrevet i verseform skyldes det faktum, som Piscator påpeker i forordet, at Hochhuth ville unngå "en stilløs dokumentarisk naturalisme à la Wochenschau". Derfor gir han avkall på Brechts fremmedgjøringsmidler, som filmprojeksjoner. I likhet med hos Brecht er handlingen satt i forhold til de utenomdramatiske realitetene og fakta. I tråd med dette er mellommenneskelige forhold uvesentlige. Det som skiller Hochhuth fra den store dramatikeren er hans historieoppfatning.

Det er utelukkende den enkeltes ansvar, den individuelle handling som er med på å bestemme historiens gang. Tekstens fabel og dramakonstellasjonen påviser en historisk-filosofisk konstellasjon som alltid har dannet grunnlaget for Hochhuths dramaer og essays. Historiens protagonister blir fremstilt i historiske nøkkelsituasjoner som ansvarsbærende, besluttsomme individer, og det er deres moralske holdninger og bestemmelser som er avgjørende for hvordan de historiske prosessene kommer til å utvikle seg. Friedrich Schillers "historie- og samvittighetsdramatradisjon", et idealistisk dramakonsept koblet med samtidens historie, fører til at hovedpersonen nødvendigvis blir "Ideentrager", - både handling og dialogene minner om det tradisjonelle illusjonsteaterets dramaturgi.

Offentlighetens reaksjoner var, med noen få unntak, ikke av litterær art; den tok opp innholdet, argumentasjoner, påstander, bortforklaringer og rettferdiggjørelser osv. Hochhuths forhold til tradisjonelt drama og til Schiller var de fleste ikke så opptatt av, - skuespillet ble behandlet som politikk, ikke som kunstnerisk provokasjon. Den katolske kirkens reaksjoner og aksjoner, som var ubetinget negative, kjempet for Pius XIIs rehabilitering. Kirkens - og dens presse og dens politiske tilhengeres - reaksjoner må betraktes innenfor den politiske rammen på 60-tallet, i et Tyskland styrt av CDU. Kansler Erhards fordømmelse av Hochhuth og andre non-konformistiske intellektuelle kommer samtidig med stykkets ettervirkning og reaksjonene på urpremieren. Disse reaksjonene, fra "Observatore Romano" til kardinal Montini - den senere Paul VI, som nevnt - danner en internasjonal anti-Hochhuthfront. Biskoper, kirkepresse og prester såvel som vanlige troende, kirkelige organisasjoner og kirkens politiske grupper hever en unison stemme både hjemme og internasjonalt; Hochhuth var datidens heteste navn. For det argumenteres slik; de høye katolske autoriteter protesterer mot Hochhuths kritikk, - en tysker skal ikke anklage Paven angående tyske forbrytelser, - forfatteren erklæres som inkompetent og upålitelig. Mangel på historisk analyse nevnes også.

Forfatteren vil fremvise figurenes svik; dvs. Pavens. Til forskjell fra Brecht, er figuren som utsettes for kritikk ikke hovedpersonen. Paven opptrer bare i én sentral scene, og da bare som representant for institusjonell makt; den katolske kirke. Hovedpersonen oppleves ikke i stykket som en mann i personlig konflikt, men som menneske, som hos Brecht (Galilei, Mutter Courage). Annerledes er det med Riccardo og Gerstein, figurer som forfatteren ikke kritiserer, som er stykkets egentlige hovedpersoner. De er ansvarsfulle, handlende og positive "helter" - som i et klassisk aristotelisk drama. Riccardo er Hochhuths talerør.

Som Susan Sontag så riktig påpeker i sin artikkel om Der Stellvertrer (i On Interpretation), er stykkets hovedtema ikke "grufulle forbrytelser i seg selv (de historiske), men menneskets og institusjonenes forhold til disse forbrytelsene."

Hochhuths utfordrende moralske strenghet har i hvert fall fremtvunget gjenopptagelsen av en tankeprosess i forhold til samtiden og fremtiden.

Som Piscator (som selv måtte vite det) sa med hørbar stemme fra en Schaubühne som ble et sekulært råd og en moralanstalt, som han igjen omgjorde til et politisk tribunal, da han kalte på samfunnets ansvar og fremprovoserte et mer forberedt og skeptisk møte med samtidens og fremtidens historieutvikling. Ingen tillit og ukritisk holdning til autoriteten.

Piscator minner om både den kristne samvittigheten og alle andres på en umiskjennelig måte; at man i grensesituasjonene, i den vanskeligste indre nød og i beslutningsøyeblikk er alene, nettopp da når det er mest bruk for dem, har man ingen pålitelig veiledning fra noen som helst autoritet eller instans, og heller ikke skal mennesket håpe på historiens slike, ingen "Stellvertreter" burde da innta menneskets ensomme plass.

Artikkel automatisk generert, 09/11-95, kl. 14.52 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.