FILM Lamerica

Regi: Gianni Amelio Italia 1994

En viktig film

Men - også en god film. Gianni Amelio er mannen som nok en gang bidrar med denne sjeldne kombinasjon, i skildringen av krigsspekulanten som tvinges til å "følge opp" sine hule løfter.

Det samme gjelder Amelios evne til å la handling og tematikk forenes av regien. Det som synes er det som skjer; det høres unektelig enkelt ut, det ser enkelt ut også. Likevel er filmene hans sjeldne og rike opplevelser. Amelios hendelser er gjerne dramatiske nok i og for seg, samtidig som de ofte representerer flere tematiske nivåer og konflikter, og det uten å ta omveien om hul symbolikk. Amelio er muligens en slags stilist, men en asketisk sådan. Det så vi i filmene Åpne dører og, særlig, Barnetyven, hvor f.eks. by(råkrati-)samfunnets kvadratiske linjer og strenge symmetri settes i effektiv kontrast til de åpne horisonter som preger rollenes stjålne frihetsopplevelser. Det kan lyde som skoleflink show-off og nips, men Amelios virkemidler er aldri mindre enn relevante for tema; det vitner om respekt for rollene og, mest av alt: edruelig tillit til historien som fortelles.

I Lamerica blir vi med Fiore og Gino, to skruppelløse forretningsmenn (forretningsmenn på film er jo pr. definisjon skruppelløse) til Albania, der de skal vaske penger via en fiktiv skofabrikk. Den lokale fabrikken må ha en lokal kompanjong. Som stråmann ansetter de Spiro, en sjokkskadet/ senil mann. Det går ikke som smurt. Stråmannen Spiro forsvinner før de har fått den siste underskriften hans. Gino (Enrico Lo Verso fra Barnetyven) blir sendt på leting, og befinner seg etter hvert uten hjul på bilen, etter enda mer av hvert uten jobb, og det i et land i full oppløsning.

Som vestlig forretningsmann er Gino en god delegat for vårt hjemlige publikums deltagelse, omgitt som han er av innpåslitne tiggere og masete barn. Scenen i begynnelsen, der Fiore omringes av støvete, skitne krigsfanger, slår an tonen i så måte: "hvit manns mareritt", eller som Thatcher så dystert formulerte Storbritannias tilsig av immigranter: swamped. Bildet er en praktfull motsats til Ginos skjebne i sluttscenen, som del av flyktningestrømmen fra en tilstand som Fiore greit forklarte som mangel på initiativ o.l.

I møte med de nødstilte innfødte får Amelio mye ut av spennet mellom empati og irritasjon, en ambivalens som for turister flest kulminerer i sistnevnte etter kort tid. Den vedvarende pågangen av tiggere og barn som stadig napper Gino i armen, blir en sann påkjenning. Legger man til hans øvrige frustrasjoner, ligger det an til en (i det minste filmkonvensjonelt) potensiell voldseksplosjon. Når man dessuten har vissheten om Ginos alt annet enn humanitære ærend in mente, så kan det sågar fremstå som noe av en bragd at han greier å beherske utbruddene såpass som han gjør. Skjønt - som spekulant (opportunist, etc) ligger det jo i kortene at han velger taktikk etter beste diplomatiske evne.

Den ekle scenen der han sprekker i et panisk selgersmil er et godt eksempel på dette, og nok et eksempel på Amelios evne til å høste underlig medynk på rollens vegne, nettopp i det øyeblikk han bekrefter vår forakt. Amelio unngår selvsagt å spa opp spesifikke anvisninger for vår sympati. Det samme gjelder fremstillingen av Ginos omsorg for den sinnsforvirrede stråmannen Spiro på deres felles ferd mot Italia; ett eller annet sted på veien må jo Ginos rent merkantile interesse for Spiros velferd avta, og den genuint menneskelige omtanken begynne å overbevise? Filmen er såpass rik på små provokasjoner og assiosasjonsvekkende konflikter at verken scener eller roller blir fullstendig utlest. Av samme grunn blir altså ikke hovedpersonens moralske status endelig definert. Hans sympatiske trekk blir ikke mindre tiltalende av den grunn.

Lamerica handler blant mye annet om å delta, og Amelio viser det på et anstendig vis, uten banaliteter.

Om filmen dessuten sier noe om flyktningers håpløse situasjon og forventninger til eksilet? Se tittelen.

SVERRE V. SAND

Artikkel automatisk generert, 09/11-95, kl. 14.52 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.