FILM Nettet

The Net Regi: Irwin Winkler USA 1995

Hva med litt friluftsliv?

På ferie blir datafreaken Angela (Sandra Bullock) sjekket opp av en pågående kis med solbriller. Han ligner verken Kevin Costner eller Mel Gibson. Nemlig - han er bare ute etter én ting: disketten hennes.

Hjemme i L.A. oppdager hun at alle dataregistre er forsynt med forandrede opplysninger om henne. Til gjengjeld har hun fått en elendig ny identitet som dessuten viser seg å bli stadig mer kriminelt belastet. Politiet er altså derfor ikke til å regne med.(!)

Det var da voldsomt. Årsaken til denne levendegjorte paranoia-tilstanden er at hun på god, gammel Nancy Drew-maner snublet over noe (på nettet) hun ikke hadde godt av å vite. Jaget som hun er, må hun rekke å spore opp skurkesentralen og renvaske seg før politi eller røvere får tak i henne. Hun har bare seg selv å stole på etter den (dødbringende) avslutningen av Dennis Millers korte gjesteopptreden som eks-psykiater, eks-kjæreste og eneste fortrolige. Hennes øvrige forsøk på å fortelle sin historie resulterer i at hun ikke blir trodd. Alle data peker jo mot henne i denne noe standardiserte opphopning av godtfolks forestillinger om Storebror-samfunnet. Alt kan overvåkes og alt kan oppspores, inklusive mobiltelefoner.

Computerworld-klisjeene i åpningssekvensen røper at Nettet vil advare mot de dystopiske trekk ved den allerede på langt nær etablerte "fremtiden som vi kjenner den" (fra lignende skildringer): "hvordan skal det gå hvis alle bare..?"

Hvis alle lever som Angela, for eksempel? Alene, stakkar, sitter hun og jobber på PC'en sin. All kontakt med omverdenen går via maskinen. Hun bestiller mat via maskinen, og jobber, som nevnt, ved maskinen.

Huttetu! Kan det bli verre? Ja, det kan. Hun har et snaut sosialt nettverk (der var det igjen! Se hvordan disse operasjonelle termene sniker seg inn i språket vårt og legger føringer på våre oppfatninger av mellommenneskelige relasjoner!). Netttverket består av den nevnte psykiater, som hun ikke har sett på mange år, og hennes mor, som beleilig nok har Alzheimer. Det er jo innlysende. En middelaldrende kvinne med alminnelige ringer under øynene i en amerikansk film - hun må jo ha en funksjon. I denne sammenheng er det sykdom, i dette tilfelle en som rammer hukommelsen, i denne sammenheng: naturlig minne, i dette tilfelle en erfaring fra tider da menneskets erfaring med kunstig minne var begrenset til pessimistiske spekulasjoner som dette. Glemt er det; likevel er hun ikke ribbet for betydning. Langt ifra. Hun er fremdeles moren hennes, og levende, og attpåtil med et visst funksjonsnivå, og det i kraft av noe så arkaisk som den motoriske hukommelse. Morens minnetap blir en symmetrisk (pedantisk, om du vil) oppstilt motsats til Angelas tap av alle de sivilisatoriske ingredienser som konstituerer Angelas liv og rettssikkerhet: fordervelige, korrumpérbare data.

Fortellermessig kan du nesten forestille deg selv hvordan filmen tar seg ut. Høyt tempo og heftig hacking som vi får tro den kompetente hovedpersonen vet hva hun vil med. Den besynderlige fokuseringen av Bullocks mumlende lepper er vel ment å forsikre oss om det. For oss dødelige legmenn udi hacking kan akkurat dét ses som en trøst, at datageniene likevel later til å stå på et lavere utviklingstrinn: ute av stand til å lese uten å åpne munnen. I tillegg kan det godt tenkes at computermanøvrene ville virket mindre utilgjengelige uten den intense zap-zap-redigeringen over gråvarer som neppe vil se like hi-tech-aktige ut om noen år, men som likevel er prangende nok til å inngi løfter om gjennomherping av basen til Dr. No til slutt. I siste liten, med fare for heltinnens eget liv, i dødelig kamp med skurken, som hun med nød og neppe får avlivet etter såvidt å ha rukket å fikse alle dataintrigene. Puh.

Kanskje Nettets info-noia likevel har en viss mulighet til å nå sitt rette publikum?

SVERRE V. SAND

Artikkel automatisk generert, 09/11-95, kl. 14.52 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.