![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Regi: Wayne Wang
USA 1995
Med litt flaks kan sleivete teatersport bli den beste form for film.Innspillingen av Smoke, samarbeidsprosjektet mellom forfatteren Paul Auster og regissøren Wayne Wang, gikk så glatt at de bestemte seg for å lage en film til mens de først var i farta. Blue in the face er et overskuddsprosjekt, et stykke lystig venstrehåndsarbeid man tør anta vil gjøre de fleste tilskuere litt lykkeligere når de forlater kinosalen enn når de kom.
En sammenligning med Smoke er ikke til å komme forbi. Regissøren, manusforfatteren, miljøet og flere av hovedrolleinnehaverene er identiske. Også denne gang får vi et innblikk i verden slik den fortoner seg fra tobakks-sjappa til Augie Wren, spilt av Harvey Keitel. Denne filmen er allikevel adskillig løsere struktruert enn forgjengeren. Der Smoke var et dristig lite kammerspill, er Blue in the Face snarere en skuff full av postkort og familiebilder. Blue in the Face byr også på større overraskelser med hensyn til valg av skuespillere. Her serveres man blant annet en fullstendig ugjenkjennelig Michael J. Fox og en Madonna som synge-telegram-budbærerer.
Nå kan man kritisere Wang & Auster for å kreve vel mye lokalpatriotisme fra et verdensomspennende publikum på Brooklyns vegne. Det finnes grunn til å tro at bare de færreste i New York kaller Brooklyn for New Yorks GrŸnerløkka, men mye av den selvgode lokalpatriotismen er identisk. Begge steder skryter man av at man er kosmopolitisk så det ryker, begge steder har bydeler i umiddelbar nærhet som regnes for å være mye farligere og for å ha lavere levestandard eller for å være dårligere steder å bo. Lou Reed, som har en solo-opptreden i filmen, sier ikke så mye godt om Brooklyn, men forsikrer at Long Island er virkelig ille.
Men filmskaperene får det hele allikevel til å fungere. Mye tid brukes på å dvele ved hvor forferdelig det var da baseball-laget Dodgers ble flyttet fra Brooklyn til California. Etter kort stund griper man seg i å sitte i en kinosal i Oslo og bli oppriktig forbannet over at noen overhodet kunne finne på å frata Brooklyn sin stolthet på et slikt vis. Det er rart med sånt. For bare kort tid siden ønsket man at Brann og Rosenborg kunne bli oppkjøpt og omplassert til henholdsvis Kuwait og Brunei, men at Dodgers forsvant fra Brooklyn på begynnelsen av 60-tallet, det lar man seg røre av.
Jim Jarmusch (regissøren av Down by Law, Mystery Train) stikker innom Augies sjappe for å røyke sin siste sigarett før han slutter. Sjefen ønsker å nedlegge butikken, men treffer en død baseball-stjerne og ombestemmer seg. Augie må si nei til å bli med kjæresten på fest fordi han skal hjelpe en venn med å rydde ut av en leilighet.
Små fortellinger, improvisert på sparket og tatt på kornet.
Blue in the Face er en film for alle årstider og sinnstemninger. Bør glede de fleste, med mulig unntak av dem som prøver å slutte å røyke.