FILM Nå er det jul - igjen

(The Santa Clause) Regi: John Pasquinz USA 1995

Ikke akkurat Skomakergata

- men utvilsomt ganske velkjent.

Det var den programforpliktede og rituelle surmulingen over julens kommersialisering: over til filmen.

Nå er det jul - igjen handler om en mann som jobber i markedsføringsavdelingen i en leketøysbutikk, spilt av Tim Allen, som angivelig er en overmåte populær komiker i USA. Filmen begynner med at Allens skikkelse skal feire jul sammen med sin sønn fra et oppløst ekteskap, og alt tyder på at det vil bli en heller traurig affære. Sønnens stefar, en prektig om enn ikke påfallende festlig psykolog, har fortalt guttungen at julenissen er en følelse inni oss, og at han ikke finnes som konkret, uavhengig skikkelse. Her ligger kjernen til denne type jule-familiefilmer: overdreven rasjonalitet i skurkerollen og homo ludens som helt.

På grunn av noen kompliserte juridiske omstendigheter vi ikke skal gå inn her (dette er tross alt en amerikansk film og amerikanere har et litt annet forhold til lover og klausuler og den slags enn det vi har), må filmens hovedperson overta rollen til julenissen. Ikke i overført betydning, ikke noen jungiansk arketype her, ellers takk, Allen tvinges til å overta jobben til selveste Nissen. Han og sønnen får en uforglemmelig natt der de spretter fra tak til tak med reinsdyr, slede og det hele.

Dagen derpå er far overbevist om at det hele var en drøm, men sønnen viser seg å være dyktigere enn ham til å skille mellom fantasi og virkelighet. Dramatisk blir det når faren mister samværsretten til sønnen sin fordi omverdenen ikke synes det er noe bra at unger tror at faren deres er selveste Julenissen.

Nå er det jul - igjen kan vanskelig kalles en revolusjonerende film, den kan ikke en gang kalles særlig god. Men litt morsom er den alliekvel. Julenissens reinsdyr er noen stive robot-dukker, julenissens verksted ser ut som om den er hentet fra et nedlagt studio i Øst-Europa, og man har litt skøy på bekostning av pedagoger, psykologer og politisk korrekte barneskolelærerinner.

En skikkelig grinete innvending må man komme med allikevel. Nå er det jul - igjen er nok en film der en helgepappa fremstilles som en skikkelig helt mens moren som faktisk har det daglige ansvaret for krapylet i det hele kommer litt mindre heldig ut av det. Dette så vi også i sommer i Nå er vi skuls fatter'n. Moralen er at bare menn fikk en skikkelig sjanse, som for eksempel hvis de finner en koffert med penger eller ansettes som Julenissen, så vil de gå mødrene en høy gang som forelder. For alt vi vet kan dette faktisk være tilfelle, problemet er bare det at det finnes så få kofferter med penger og så få ledige stillinger på Nordpolen. Skildringer av forhold mellom mor og barn forekommer faktisk nesten aldri, med mindre fortellingen er usigelig trist som i Ikke uten min datter eller den kommende Dolores Claiborne, der mor tiltales for mord.

Dersom du tar dine barn med på denne filmen er du temmelig desperat, men det må være lov en gang i blant. Dersom du tar med kjæresten din på denne filmen, bør dere vurdere deres forhold.

BJØRN GABRIELSEN

Artikkel automatisk generert, 09/11-95, kl. 14.52 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.