![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
The King's Consort
Hyperion KING 2
Countertenor duets
Bowman/Chance/King's Consort
Hyperion CDA 66253
Royal and ceremonial odes
The King's Consort Hyperion CDA 66314
The complete anthems - 1
The King's Consort
Hyperion CDA 66585
Det er i år 300 år siden Henry Purcell døde. På tide å se an utviklingen som har brakt Purcell-innspillingene til et nytt og høyere nivå: Med The King's Consort går du ikke feil i mengden av innspillinger med barokkens mest populære komponist.Alt finnes på plate. Alt Purcell skrev. Det er et forbausende rikt musikalsk materiale, og det finnes i utøvervarianter som forteller mye om den historisk bevisste musikkvitenskapens klingende gjennombrudd. Det nytter lite å finne en slik musikalsk tråd hvis ikke hele, eller så godt som hele Purcell-produksjonen som ble platefestet finnes i platearkivet ditt, og du har allerede forstått at det aller meste står i hyllene mine. Ikke fra de siste fem årene, men derimot fra de siste 25 årene. Tro meg, vi snakker om en brutal stilendring, en ny estetikk, en sannsynlig sensualisering av et musikalsk materiale som kjærlig har lånt seg til enhvert utøvernivå, til enhvers personlige stil eller mangel på samme, og like fullt gitt et frapperende genuint resultat i kraft av sin egenarts styrke.
I anledning Purcell-jubileet skal vi gå løs på fire utvalgte plateversjoner av komponistens musikk signert The King's Consort, men det kan likevel være lurt å se litt på de innspillingene som danner bakgrunnen for dagens Purcell-utøvere, og da ekskluderer jeg uten videre operaprimadonnaer med en eneste klagesang på repertoaret sitt, og faktisk også vår egen Kirsten Flagstad. For i begge tilfeller er det musikalske resultatet utelukkende interesant fordi selve musikken ikke går dukken i utøvernes forsøk på å "knekke den til" inn i sitt eget musikalske språk.
De eldre innspillingene mine med kontratenoren Alfred Deller er som den nye norske platen med kontratenoren Carl Høgset (uten sammenligning forøvrig hva stemmekontroll, frasering og musikalsk smak angår) begge utilstrekkelige i forhold til Purcells musikk. Sanglinjene klinger forserte og ubehjelpelige i denne sammenhengen. Brett og Bowman viste riktig nok et usedvanlig publikumstekke, men begge sangere grodde fort fast i en maniert syngestil, som langt på vei ødela musikken.
Innspillingene med den kvinnelige "guttesopranen" Emma Kirkby bød på nye takter, og et klanglig univers som for all tid fratok Purcell hans emosjonalitet, om enn i 80-tallets perfekte versjoner med tekstbudskapet fokusert på bekostning av musikken. Det skal med andre ord dreie seg om sangere og deres gradvise forståelse for et repertoar de i utgangspunktet ikke mestrer. For Purcells vokalstemmer var nært knyttet til hans arbeidsomgivelser, hans musikalske reservoar var stemmer som kunne frembringe en usedvanlig og vakker sololinje. Og i et slikt landskap er det likegyldig om det er kusken eller gartneren som synger basstemmen, så fremt det skjer med "bon gout" som franskmennene kaller sin usvikelige gode smak. Semi-operaene til Purcell har alltid vært populært stoff hos utøverne, og på innspillingssiden finner du en rekke valg å måtte foreta, akkurat som i den romantiske operaens stemmeverden. Det hjelper lite med virtuositet, når ikke alle vokalistene er kampklare, og det ferdige resultatet avhenger fullstendig av continuogruppen og strykerinnsatsen. Så hva skal du velge?
Du skal velge Purcell, og musikk som i enkeltglimt på flere av innspillingene byr deg uforglemmelige opplevelser.
Ser vi litt nærmere på innspillingene som The King's Consort har gjort finner vi fort en kvalitetsmessig spennvidde også der, men det skulle bare mangle, for det skal virkelig et musikalsk krafttak til for å holde den musikalske interessen på plass gjennom f.eks. 11 CD'er med "Anthems and Services". Selv har de plukket ut "Hear my prayer, O Lord" fra det tredje voulmet til smakebitplaten Essential Purcell, men jeg prøvde meg i stedet på den første i serien som tilbyr kirkemusikk, ofte med en munter vri som skapt for en søndags formiddag. De britiske sangerne glir lett og disiplinert inn i korsanger-rollene sine, og det musikalske resultatet har varme, inderlighet og stor skjønnhet med seg, om enn produksjonen kan bli litt tørr, i mangel på tempofriheter og sangere som ikke lar sin personlighet helt skinne igjennom stoffet de utøver og mestrer. I "Let mine eyes run down with tears" finner du et effektivt continuospill, og godt avstemte klangfarger hos solistene. Merk deg også den iørefallende kromatikken i verket.
Royal and ceremonial Odes byr på en sann sangerparade med kontratenoren Michael Chance og tenoren John Mark Ainsley i storform. Her er det musikalske stoffet lettere, med et underholdende preg, noe som får sangerne til å være avslappede i sin fremførelse av det, noe som slår til for fullt i oden til Queen Marys fødselsdag i 1689, en fri, spenstig og sikker tolkning uten preg av hyklende underdanighet.
Mange vil sikkert legge mest merke til kontratenorenes spesielle sangteknikk på disse Purcell-innspillingene, og det har Hyperion- selskapet tatt konsekvensen med utgivelsen av Countertenor duets. Her finner du markerte innsatser og frie forsiringer som gjør opptaket personlig i hit-låten "Sound the trumpet" der Michael Chance ser sitt snitt til å stikke av med den musikalske gevinsten rett for nesen på kollega James Bowman. Hans velpolerte stemme får en god støtte i den mer fokuserte og yngre stemmeklangen Michael Chance kan tilby og sammen skaper de nærmest trompetaktige klangfarger i en duett fra Hail, bright Cecilia. De synger til teorbe og et lite orgel, perfekte continuo-instrumenter til kontratenorklangen. Jeg kunne ønsket meg et adskillig mer gnistrende continuospill enn det jeg hører her, men selv om det er for pent og pyntelig, får det absolutt frem musikken, og mye av den ligger faktisk i soliststemmene.
Et av platens beste spor er utvilsomt "Hark how the songsters" med en effektiv continuo til svært bevegelige stemmer; en forseggjort duett i dirrende tempo, velsunget ned til den minste forsiring. Platen omfatter også John Blows vidunderlig vakre "Ode on the death of Mr Henry Purcell", en tyve minutter lang ren nytelse slik den fremstår her.
Men skal du føle deg litt frem mellom teatermusikken, kirkemusikken, odene og alle sangene Purcell skrev ligger det for hånden å ta fatt i Essential Purcell som ikke bare gir et godt innblikk i verk-sjangrene hans, men også høydepunkter fra The King's Consorts komplettinnspilling. Du får et omfattende møte med et helt galleri ulike sangertemperementer som viser vei rett inn i Purcells musikalske verden, sågar med en vakkert formet guttesopranstemme i elegant og ubesværet omgang med de pustekrevende melodilinjene i "An evening Hymn", og selvsagt en vakker versjon av Purcells støste hit, nemlig "When I am laid in earth" - Didos mektige klagesang fra Purcells eneste egentlige opera, nemlig Dido and Aeneas.