BOK Kenzaburo Oe M/T og fortellingen om skogens under

Oversatt av Tone Sandøy 322 s Cappelen

Fra henne til ham

Kronikøren Kenzaburo Oe: Lytter, nedtegner, forteller -formidler.

Og et sted tar ryktene slutt, og blir satt på plass, som i litterær betydning vil si satt ned på papiret. Fra å eksistere i rykteomløpets luftige og lunefulle sirkulasjon blir (noen av) anekdotene dratt ned til bakkenivå og resirkulert som tekst. Det kan være resultatet av en karriŽreambisjon, som hos William Faulkner, som i hjemmet i Oxford i Mississippi satt og frivillig lyttet til ryktebørsen han daglig fikk servert av foreldre, familie, venner, kjente og andre besøkende; og som en klassisk opportun litterat tok Faulkner sjansen og konstruerte sitt mikrokosmos, Yoknapatawpha County. Svenska Akademiet sendte ham et brev i posten for dŽt.

Kenzaburo Oe fikk sitt brev fra Sverige i fjor. Og som Faulkner kommer han fra et lite samfunn, på øya Shikoku sørvest i Japan. Og han er som forfatter - lik Faulkner - støpt i anekdoten og lokalfokloren. Romanen M/T og fortellingen om skogens under, nyoversatt av Tone Sandøy, er et mikrokosmisk kompliment fra Orienten til Dixies første forteller støpt i det moderne. Like mye som vi kan betone menneskesønnens ydmykhet og lille Bill Faulkners opportune ører, kan vi legge til den oppvoksende Kenzaburos ærefrykt for rollen han ble tildelt av sin egen bestemor: å fortelle videre landsbyens store og lange fortelling, fortalt ham av henne. Paret M/T er slik Oe skriver et naturlig valgt par for ham, som betegner både hans eget forhold til bestemoren, og kvintessensen i alt hun forteller ham. Det betegner en stor kvinne (matriarken) som beskyttende kaster sin skygge over en slags opportun og uberegnelig spilloppmaker, på engelsk kalt trickster. Det er et par som - slik Oe fortolker bestemorens fortellinger - danner et fundament for den lille landsbyen Kames ( betyr Urne) kulturelle utvikling frem mot hans egen samtid. Hennes fortelling er folklore og faktisk historie, og derfor innledningsformularet hun brukte før hver "tell-session": "Dette er historien. Sann eller ei, hvem vet? Men siden det er en gammel historie, må du lytte som om den var sann, selv om den ikke er det. Forstått?"

Heller skulle gutten Kenzaburo skjematisk svare "Ja!", men allerede da følte han en tyngdekraft av rituale som lå under skjemaet, som han skriver (s.30): " det virket som om elementene som var spredd rundt omkring i disse historiene lignet atomer, som i tidens løp samlet seg til celler. De ble flere og flere etter hvert, til de endelig ble til et levende barn med kropp og sjel - de ble meg."

Her skriver faktisk Oe ned sitt eget ethos og sin egen personlige poetikk. Men der Faulkner ofte viser en siklende, ond glede over å styre sin egen bakgrunn via prosa tilstår Oe en kvelende opplevelse av tidens og historiens sugende forpliktelse, som bestemoren uten spørsmål gradvis legger i fanget på ham - uten å spørre. Som i Sør- statene hos Faulkner handler det om nytt land som brytes, om enn i litt mindre målestokk - som kultiveres i ordets opprinnelige betydning. Det er folkebevegelse i bokstavelig betydning, en gruppe mennesker som bryter ut av det allerede kultiverte fellesskapet for å begynne på nytt.

Hos Oe er det en gruppe unge kvinner og menn som emigrerer i en ubestemt fjern fortid langs sjøveien for å lande tilfeldig på Shikoku og der grunnlegge et samfunn, oppe i skogen i en fjelldal - det selvsamme sted hvor Oe sitter hundrer av år senere inne hos sin langsomt døende bestemor og forsøker å absorbere lokalhistoriens sug. Han blir m.a.o. initiert, innvidd i landsbyen Kames kosmonogi - en liten verdens opprinnelse; med et spesielt særtrekk: en langvarig isolasjon fra omverden. Det ytre trykket fra de to rivaliserende maktpolene, keiserhoffet i Kyoto og samurai-shogunatet, ligger bak Kames horisont som en fjern realitet av nærmest legendarisk status, noe som gjør sitt til at Kames folklore og historie kan utvikle så sterke konturer og sette et så sterkt preg på Oes tidlige sensitivitet; lokalkoloritten har hatt fortellertradisjonen under full kontroll gjennom århundrene, og derfor også muligheten til å inflatere sentrale aktører til mytens størrelse og dimensjon. De opprinnelige unge mennene i nybygger- generasjonen oppnår i bestemorens fortelling ikke bare høy alder, men også en gjennomsnittshøyde rundt to meter. Det er vanskelig å ikke skimte en paralell med bibelske ørkenpartriarker, som blant andre Metusalem, det er skikkelser som fortsetter å vokse etter at de er borte, og jo lenger vekk i tid og rom, desto større poetisk trykk er de i stand til å utgjøre for hver nye generasjon av fortellere og lyttere. Dette var et mindre problem for Faulkner, som hadde sine poetisk-legendariske forbilder relativt tett inntil seg rent tidsmessig, han kunne benytte seg av første-og annenhånds- opplysninger, som skapte en stemning og atmosfære av elegisk nostalgi, som ikke minst historien om Dixies oppgang og nedgang hadde mye æren for. Han sto praktisk talt midt i en gjennomdekadent kultur, med alle litterære fortrinn det gir - som f.eks. tilstanden i og omkring Habsburgmonarkiet like opp til første verdenskrig: et døende kulturdyr er poetisk sprengstoff (som kanskje burde implisere en gullalder her hjemme om si 15-20 år.)

Et moment som både skremmer og herder Oe er variasjonen: bestemorens "Dette er historien. Sann eller ei, hvem vet?" betyr også at hun stadig forteller ham nye varianter og versjoner av stoff han allerede er gjort kjent med - trodde han, før første neste nye versjon fortelles; ærefrykten Oe kjente kan ha sammenheng med et latent behov for å finne autensitet i historie- og mytestoffet, når han erkjenner at det ligger hos ham å skrive ned - og på en måte skriftlig sette på plass - variasjonene, variantene, versjonene. Håndverket han innvies og opplæres i er samtidig en autodidakt geskjeft, som innerst inne blir et formspørsmål i møtet med variasjonsmengden. Både Oe som skribent og Kames historikk skal overleve: den urbaniserte, skolerte globetrotteren må komme frem til et formens kompromiss med krønikeskriveren - som utfra sitt stoff, den oppblåste anekdoten og det urgamle, tunge ryktet - har sin misjon.

Det må være her det viser seg et litterært Rødehav mellom en Faulkner og en Oe, mellom sørstatsposøren som konsekvent opparbeider en kontroll over sine egne forsvunne slekter - og den utvalgte smågutten i et lite japansk lokalsamfunn i det imperialistiske keiserriket, som oppdager at det står på ham å rekonstruere en forsvunnet verden av igår. En verden i miniatyrskala som i realiteten faktisk gjorde motstand mot trykket fra den samme keisermakten. Dette er blant de realitetene Oe oppdager lenge etter bestemoren er borte, halvveis på andre siden av verden under et opphold i USA., med hjelp av sin irske romkamerat.

Hjelp forteller om litt av hensikten bak alle bestemorens variasjoner: det finnes historiske fakta og sannheter vevet inn i fortellingene, som Oe skulle trenes til å trekke ut og dele videre til sin egen og senere generasjoner: poetisk stoff som han måpende - med hjelp av sin irske kollega - oppdager var politisk sprengstoff, og derfor best fortalt i fortellingens innpakning. Det er en av flere kjensgjerninger om både Oes og Kames overlevelse og videre livsløp; ærefrykten drev ham til et selvmordsforsøk som guttunge - som moren reddet ham fra. Det er den samme moren Oe fremstiller som temmelig uinteressert i Kames tidligere liv og historie, men som mot alle forventninger bestemmer seg for å innta samme fortellerrolle ovenfor Oes egen mentalt tilbakestående sønn; og det er samme moren som - mot Oes egen oppfatning av henne - hele tiden har levd dypt involvert i Kames "fellespoetiske" sjikt; som vi ville kalle folklore, men som for disse menneskene er et minste felles multiplum av sannhet. Og det er en sannhet som viser seg - i tegn. For Oe var dette tegnet paret M/T, som han nevner tidlig i boken i forbindelse med en tegnetime på barneskolen: mens læreren skisserer keiseren og keiserinnen på hver sin sky med overblikk over imperiet tegner lille Kenzaburo sin egen landsby Kames omegn - og en gigant av en kvinne svevende over med en langt mindre mann ved siden av. Det er et par som finnes i Kames gamle legender, anekdoter og fortellinger, det er et par som inkluderer Oe og bestemoren, og dessuten Oes mor og sønn.

På kassetter leser moren inn sin egen overbevisning om denne skogens under, denne spirituelle fellesarven i Kame som hun opplever som invadert, rasert og underminert av det moderne Japan - bokstavelig talt: skogen rundt Kame ,der mye av fortellingene er basert, er i ferd med å forsvinne. Dette nære og naturlige båndet japansk kultur tradisjonelt har hatt til sine naturlige omgivelser, "miljøet" som vi kaller det, er det Oe på en forsiktig og delikat måte forsøker å fortelle til sine japanske lesere. Og om det eksisterer en overskridende faktor i fortellingen om Kames historie må det være at det overlever, vi sitter her oppe og er litt mindre uinnvidde i fortellingen om et dalføre med skog og folk oppe i høyden på Shikoku - for Dixie kjenner vi ganske godt allerede. Som blant annet Bill Clinton kommer fra. Det er en lang linje matriarkers samlede munn den kommer fra, Kame - som skribenten Oe sirkulerer.

KURT G. SWEENEY

Artikkel automatisk generert, 09/11-95, kl. 14.52 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.