iløseluften

Gregers Werle bringer fortidens «synder» til overflaten i det Ekdalske hjem. Livsløyntilværelsen rives opp med røttene. Husets herre Hjalmar, takler ikke møtet med sannheten. Ikke i første omgang, i alle fall.

Dramaet kuliminerer når Gregers, drevet av den ideelle fordring, oppfordrer Hedwig til å ofre vildanden inne på loftet. Et offer ment for å gjenvinne farens tiltro og kjærlighet.

Undertiden har nemlig Hjalmar Ekdal fått berettiget grunn til å tivle på at piken faktisk er hans datter. Hvorpå han, ganske grunnløst, begynner å betvile Hedwigs farskjærlighet, og støter henne fra seg.

Men når Hedwig, gjennom farens avvisning, kommer til å se på seg selv som selve vildanden - skjer det katastrofale. Hun følger sin jegerbestefars beskrivelser for hvordan man skal avlive en slik fugl, og gjennomborrer sitt eget hjerte med kulen fra fotograf Ekdals pistol.

Den tradisjonelle lesemåte av dette Ibsenske storverk, er at Gregers Werle fremprvoserer den bunnløse tragedien, gjennom sin fanatiske sannhetssøken. Doktor Relligs klassiske replikk «tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme» - er blitt stående som stykkets faktiske meningsinnhold.

Men det er en besnærende tanke at Gregers` prosjekt faktisk er meget nær ved å lykkes. Den unge Werles ide er nemlig hele tiden at renselsen er en nødvendig PROSESS. En prosess, en slags frelsesvei, som til slutt vil ende med en ny start, et nytt liv for den lille fotograf-familien.

Og i øyeblikkene før det fatale skuddet fremstår nettopp denne mulighet: Hjalmar Ekdal innser at han har mistrodd sin datter, i og med at hun er villig til å ofre vildanden, sitt kjæreste eie, for hans skyld. Endelig er han villig til å starte på nytt. Endelig ser han muligheten for en ny begynnelse, etter Gregers oppskrift. Og mange vil vel være enig i at det hadde vært best slik, om man kunne leve videre i sannhet - istedenfor å leve på en løyn.

Hjalmar løper rundt i leiligheten og roper på sin datter. Full av ømhet. Full av fremtidstro. Men inne på loftet retter Hedwig pistolen mot sitt eget bryst. Trekker av.

Det er ikke lett å vite om hun ofrer seg selv fordi hun har oppfattet det slik at Gregers mener at HUN er vildanden. Kanskje. Hedwigs forståelse av Gregers i første akt, kan tyde på det. Der gir hun uttrykk for at det synes som om Gregers alltid mener noe annet enn det han faktisk sier.

I så fall er Hedwigs selvmord motivert av at hun ikke forstår forskjellen på den virkelige verden og symbolverdenen; noe en ungdomm på hennes alder godt kunne ha forstått. I bunn og grunn forsøkte kanskje Gregers på noe riktig? Men livets ørsmå tilfeldigheter forhindret hans frelsesverk. DET er ihvertfall en tragedie.

PåL MATHIESEN

Artikkel automatisk generert, 05/11-95, kl. 23.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.