Makten og vanæren

Det er påfallende hvordan en del ord og begreper har fått nye og bedre betydninger i politikken. For eksempel har man ikke lenger prinsipper, man rir prinsipper. Man står ikke lenger rak, men steilt, man er ikke lenger fast, men sta, ikke ubøyelig, men gjenstridig.

En slik glidning av begreper internt i Høyre rammet byrådslederkandidat Michael Tetzschner da han forsøkte å sette partiets førvalgsløfte om samarbeid til venstre ut i livet.

Det Høyre isteden velger, kalles til gjengjeld ikke lenger knefall, men for å «følge den politiske tyngdeloven». Som om ikke det norske folk skulle akseptere at partier er de samme før og etter at valgresultatene kommer på bordet.

Før 11. september dannet Høyre, Venstre og Kr.F en konservativ/liberal/moralistisk akse - der Fremskrittspartiet som tvertimot reaksjonært/liberalistisk og moraliserende, ikke hørte hjemme - og ingenting av dette var annerledes den 12. september. Tetzschner gjorde ikke annet enn å holde fast ved inngåtte løfter til velgerne.

Men det er altså omstillingstider i Høyre.

Og det er, som man kan mistenke, vanskelige tider for de konservative. En lang rekke dårlige valg har konsekvenser for et partis moral, og det er da omdefinisjonsarbeidet av begreper begynner.

Formann Jan Petersen velger å finlese fiskerimeldingen fremfor å ta et oppgjør med eklatante brudd på partivedtak; som da Johan Sverdrup unngikk å ta ordet i debatt om unionen, men ivrig deltok i ordskiftet om pensjonerte kavalerihesters skjebne og videre forpleining. Det kan jo bare tolkes dithen at Petersen synes utviklingen i Oslo Høyre ikke trenger påtale.

Og man kan jo forstå ham og partiet - på et menneskelig og personalpolitisk grunnlag. Høyre sitter så lite i posisjon landet over at partiet ikke har utdanningsplasser for folk på vei opp: og byrådsposisjon er utmerket for et slikt formål. Å være i byrådsposisjon gir god politisk trening. Og det gir muligheten til å fremme saker og få dem behandlet slik Høyre mener de bør.

Men det er neppe klokt, det Høyre i hovedstaden nå gjør. Fremskrittspartiet er en strange bedfellow. Ja, Kåre Willoch hadde all sin tid store vansker med i det hele tatt å kalle Frp for et parti, han foretrakk betegnelsen «spekkhuggere». I dette ligger at Fremskrittspartiet er Høyres farligste fiende.

Hagens opptreden i ettervalgsukene taler sitt tydelige språk, han var villig til å sette Arbeiderpartiet i byrådsposisjon for å dukke Høyre. Hvis Hagen blir snurt, er altså ikke det ellers forhatte sosialdemokratiet så ille likevel. Dette sier jo alt om hvem Høyre nå - sannsynligvis - vil gå i «åpne samtaler» med. Hvorfor kunne man ikke hatt is i magen og ventet til forholdene mellom Ap og Frp. i hovedstaden ble umulige?

Igjen står to synspunkter mot hverandre. Samboerskapet mellom Rune G. og Carl I. kunne ha skåret seg fort, men to populister som Hagen og Gerhardsen kunne faktisk også ha holdt ut med hverandre og kalt det statsmannskunst, om det enn hadde vrengt seg i sjelene på partienes kjernevelgere.

Og hos de fleste som tross alt håper at politikken og politikerne skal ha et preg av forutsigbarhet og troverdighet.

lm

Artikkel automatisk generert, 05/11-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.