![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Torstein Eide
Christina Christina & Kristoff M.
Roman 127 s.
Aschehoug
Kort, men langtekkelig roman om erindring og virkelighet, om mann og kvinne.Torstein Eide debuterer med en roman om identitetsforskyvninger og om det vanskelige i menneskelige forhold, men også om språkets og erindringens forhold til virkeligheten, til en såkalt sannhet. Protagonisten i Christina Christina & Kristoff M. plages av tvil rundt muligheten av å gripe sannheten om fortiden, men drives likevel av et behov for nettopp å konstruere sin, og andres, historie for å forstå og holde fast ved sin identitet. På en måte opplever hun at hun kommer nærmere virkeligheten gjennom diktning, da tvinges man ikke til å huske situasjoner og forløp, hvilket aldri blir helt riktig. Man får aldri en historie tilbake, erindringen av den griper den aldri slik den var, da er det enklere å dikte den opp fra bunnen av, kanskje ser man da nerven i hva som skjedde uten å rote seg inn i feilaktige forklaringer. Det er en rik temakrets Eide arbeider ut fra, tankene går lett i retning av Marcel Proust og hans søken etter å kunne erindre og beskrive fortiden uten at tingenes essens går tapt i prosessen. Christinas prosjekt er langtfra like dyptpløyende og filosofisk som franskmannens, men Prousts studie av sanseintrykk som utløsende faktor i en erindringsprosess, og hans avstandtaken fra den realistiske roman til fordel for mer metaforisk litteratur, kan minne om Christinas tro på diktning fremfor vitenskapelig samling av fakta, av bevisst frembrakte minner. Tema er, som sagt, mangfoldig, men romanen er ikke så fascinerende som man kunne ha ventet, spenningen mellom Kristoff M. og bokens kvinner utgjør heller ingen fengslende faktor. Det hele blir rett og slett ganske kjedelig.
Fortellingen i Christina Christina .. har et preg av den psykologiske kriminalhistorie over seg - hvilken skjebne skjuler seg bak kvinnen i vinduet, hvordan var egentlig Christinas forhold til Kristoff M.? - men det er vanskelig for leseren å holde interessen for spørsmålene oppe, spesielt etterhvert som mistanken stiger om at det ikke vil gis noe endelig svar. Eide dveler for lenge, og for mye, ved enkelte beskrivelser, dialogpartiene er behersket av klisjŽer og tåkeprat. Gjentakelser utgjør et klart problem på «handlings»siden, man bør ikke gå tilbake til en situasjon gang på gang dersom ikke gjenfortellingene gjør hendelsen mer pregnant eller tilfører andre lag av historien noe nytt, gjentakelser bare for gjentakelsenes skyld blir sjelden særlig vellykket. Det er greit å lese en del mellom linjene men historien bør også drives fremover, her går det litt for mye i ring. Også lett eksperimentelle sider ved teksten, som plutselig og forbigående inndeling i svært korte avsnitt, og utstrakt bruk av utropstegn etter setninger som normalt ikke krever det, gir inntrykk av å være benyttet mer for sin egen del enn av noen annen grunn. Teksten makter desverre ikke å trekke leseren langt nok inn i historien.