![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Adriaan van Dis:
Indiske sanddyner
Roman. 200 sider
VITA-serien,
Gyldendal Norsk Forlag
Adriaan van Dis' Indiske sanddyner er en familiehistorie mer enn en slektskrønike; en krigshistorie mer enn en samtidsfortelling; et gruppebilde heller enn individuelle portretter av indonesiske mennesker med 50 prosent eller mer nederlandske blodsbånd.Indiske sanddyner har absolutt ingenting med India og strendene der å gjøre, om noen lesere skulle la seg forville til å tro det. Oversetteren Geir Farner bemerker riktig og temmelig raskt (side 7) at «indisk» på nederlandsk er en forkortelse for «ostindisk», og altså det nåværende Indonesia. Den 200 sider lange romanen er dessuten utstyrt med ordforklaringer, fint nok, men jeg må le litt også, for en del av selve poengene i van Dis' roman blir borte når f.eks. «pinda» ikke blir oversatt i denne listen, men brukt treffende som mobbe-ord i selve teksten. Mange vil vite at ordet betyr jordnøtter eller på godt norsk peanøtter, og at disse nøttenes farge faktisk er velegnet til å beskrive hudfargen hos blandingsproduktet som oppsto mellom melkehvite nederlendere og mørkere indonersere. Det er ikke noe stort problem likevel, for de færreste nordmenn kommer til å lese Indiske sanddyner som noe annet enn en krysning av en krigsroman og en eksotisk reise til et anderledes Nederland, til noe annet enn problemene der alle snakker afrikaans, nemlig i Sør-Afrika.
Adriaan van Dis er en velkjent fjernsynspersonlighet i hjemlandet, han har så langt jeg husker det selv bakgrunn som blandingsbarn fra Indonesia, er usedvanlig musikalsk (han går gjerne direkte inn i en sunget opera-dialog når han intervjuer primadonnasopraner, og det med adskillig stemmetyngde), men han er først og fremst journalist, mer enn forfatter. Jeg velger å se utgivelsen av Indiske sanddyner på norsk som en fortrengelse av annen og mer interessant nederlandskspråklig litteratur til fordel for en «kjendis-bok» som uten tvil har personlige opplevelser som utgangspunkt, men som like fullt bare byr på et par dramatiske/språklige interessante situasjoner, noe som er for spinkelt materiale til å forsvare en oversettelse av stoffet.
Adriaan van Dis' bok er ganske enkelt for svak litteratur til det, men likevel kan det jo være greit å vite hva den handler om.
En middelaldernde forfatter står ved sin søsters dødsleie, og gjennom den familie-kjente-og-venner-sammenkomsten det fører med seg, får forfatteren anledning til å undersøke sin bakgrunn, barndom og «indiske» blandingsfamilie fra Indonesia. Et stort persongalleri brettes ut, uten at noen av figurene, bortsett fra de helt sentrale, får anledning til å profilere seg. Begravelsesforbedredelsene gir et til tider ironisk blikk på nederlandsk kremmervirksomhet (begravelsesbyråets «gutter»), og forfatteren lar sarkasmene sine punktere de fleste felt innen naturmedisin og alternativ sjelesorg. Den avdødes favoritt-CD i serien «Musikalske Meditasjoner» forestiller ifølge teksten «råtnende vannliljers stille uro». Joda.
Familien befolkes av folk med ukjent opprinnelse, nye slektninger dukker opp og forfatteren får et langt vaskebrett å bearbeide før han får satt alle sine på plass i slektstreet. I et forsøk på en kommunikasjon med den unge Aram tar forfatteren ham med på konsert (i noe som knapt kan være andre steder enn amsterdamske Paradiso): «Gitaristene knullet med instrumentene sine, de var slemme i blikket og spyttet ned på oss… De dro ned buksene sine og hilste oss med tatoverte rumpeballer, publikum jublet… Gothic, skrek Aram inn i øret mitt, dette er gothic.»
Slike små episoder viser en forfatter med vilje til å tilrettelegge stoffet sitt for fjernsynsproduksjon, klippe sammen en visuell roman. Det kan kanskje fungere, men andre steder i teksten blir van Dis for beskrivende til å komme inn på menneskene sine; han tar i stedet turen inn i landskapet. Og i det nederlandske landskapet er som kjent det aller meste paddeflatt, langt fra majestetisk.
Dermed forsvinner romanen ned i sanden, ikke i sinnet, og jeg kan bare gjenta at Indiske sanddyner knapt kan være måten å presentere et realtivt lite språkområde på. Det finnes jo så mye god litteratur å ta av.