![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Alle oppvoksende generasjoner har krav på å få sin merkelapp, det er så mye enklere å si «68'erne», enn «de-som-var-noen-tyve-år-mot-slutten-av-seksti-tallet. Heldigvis slo dette til igjen for dagens gruppe noen-og-tyve-åringer, og til alt overmål dukket det opp tre titler samtidig på tidlig nittitall. Generasjon X, Grunge og den noe mindre kjente Slacker.
Douglas Couplands Generasjon X fikk unge mennesker til å forstå at det var all bruken av ironi som gjorde at foreldrene ikke forsto dem. Dette ble en så kraftig suksess at det måtte komme kopister av en eller annen art. To bøker som utmerket seg var K.S. Haddocks The Patricidal Bedside Companion og Bruce Cravens Fast Sofa, de kom i kvadratiske formater, komplett med popart-forside og luftig lay-out, særlig mer interessante var de ikke.
Mer interessant er det å se om det kom bøker som passer inn, eller prøver å snike seg inn i hypen rundt «grunge» og «slacker»-kategoriseringene. Disse begrepene virker kanskje allerede utdaterte, men bøker har en noe større treghet enn musikk og film.
De finnes en rekke bøker som på et eller annet vis kan tilpasses inn under slacker-paraplyen, hvor et par er perfekte.
Bum Jobs er selvskreven, med det tittelvalget mangler ikke mer enn en bra fortelling. Forfatteren Simon Mayle (f. 1961) er en amerikaner som skriver selvbiografisk om det han har erfart så langt i livet; skole er kjedelig, det er også en jobb hvis man har den for lenge. Med en slik innstilling får man naturligvis bare drittjobber, men hva så: «One of the rare luxuries of having a bum job. The job goes nowhere. By walking out the door (or being thrown out, depending on circumstance) I was never plagued by the feeling I had just passed up the greatest opportunity of my life.» Så lenge man stort sett har råd til å ta skateboardet til en bar med gjevne mellomrom så ordner alt seg. Boken har undertittlen «The Life and Times of a Man a Long Way from the Career Path,» og Simon er innom et imponernde antall jobber underveis; flyttebilsjåfør for en tvilsom israelsk type, mannskap på en seilbåt over Atlanteren, en bar hvor voldelige og seksuelt udefinerbare individer utfolder seg og selvsagt i lite sofistikerte restauranter. At han aldri har noe særlig penger kommer vel ikke som en overraskelse - hva så? Han har det gøy. En beskrivende passasje er fra en nyttårsarften mens han jobber på The Pizza Palace Restaurant Co., han og resten av betjeningen smugdrikker og etterhvert som kvelden skrider frem begynner de å bli passe dritings. Simon blir konfrontert med dette av sjefen:
«"You're drunk?» he asked me, half astounded, half furiuos.»
«Extremely.»
«You're fired!»
«Thank you.»
Boken har ikke så rent lite beat-generajon reminisenser i seg, den selvbiografiske stilen var Jack Kerouacs favoritt, likedan det å reise rundt på bommen og ta noen strøjobber her og der. Slutten i Bum Jobs minner da også svært mye på Kerouacs The Subterraneans, hvor Kerouac avslutter med: «And I go home having lost her love. And write this book.» Simon finner ut at hans gamle kjærlighet har giftet seg, og han møter hennes nye mann: «He asked me what I was doing and I told his I was trying to write this book.»
En annen bok som er minst like morsom og trendy er Arty Nelsons Technicolor Pulp. Allerede på omslaget kommer det frem at de hippe magasinene Spin og bikini digger boken, i tillegg har vi den fete tittelen (som er en beskrivelse av spy slik det ser ut når det er levert), og en fargesparkende design. Nelson er født i Pittsburgh i 1965, men har bodd litt her og der, for tiden i Los Angeles.
Denne gangen er det Jimi Banks leseren møter, dama hans har mistet interessen for ham, han har falt av karrierestigen, han føler for forandring, han har prøvd å finne den i USA uten suksess: «Bouncing around America, chasing Cassady's ghost and Kerouac's empties.» En ikke så alt for nær venn av ham bor i London, så hvorfor ikke dra en tur over, forandring fryder sikkert, at han bare har et par hundre dollars er ikke så nøye.
Kompisen, Helms, synes det er kult å få besøk, Jimi drar over, og starter med det resten av boken handler om, snylte og drikke øl. Helms lurer etterhvert på om ikke Jimi skal finne på noe mer fornuftig etterhvert, tåplig forslag: «Helms. I like to kill large chunks of time with a cool elixir in my hand. I have fun when I do that. If I wanted to go Sight-seeing, I would've stayed home and looked at fucking books! I didn't come over here to get Zen-like.» Etter en tid stikker han til Paris og gjør akkurat det samme der, for unge progressive mennesker kan Jimi virke som en lat, helt mislykket kar, det bryr han seg lite om: «I'm not ready to change and I don't feel like fighting about it. I have NO desire at all to be a rebel. I don't belive in anything enough to rebel against it.» Her er det lett å tenke; «aha, han er fremmedgjort,» men det ikke det som er poenget. Om han er det, så driter han i det, i stedet for å låse seg inne på hybelen sin, drar han ut å prøver å ha det gøy, ha det positivt - det er en egenskap altfor mange moderne romankarakterer mangler. Ved en anledning kjeder Jimi seg, da tenker han i beste litteraturtradisjon: «What would Jim Carrol do?»
Blake Nelsons Girl passer i så måte inn, den handler om Andrea, en jente i slutten av tenårene, som lever i et miljø hvor det spilles i band. Andrea gjør det ikke, men venninner og venner gjør det, de bor i Portland hvor det dukker opp spennede «undergrunnsband.» Hvor det ultimate målet for bandene er å komme seg til Seattle hvor det er en liten musikalsk revulusjon på gang. Denne boken har mange av de rette elementene, med et åpningssitat fra Red Hot Chili Peppers, men den er litt for ivrig med å kjøpe seg kredibilitet, noe som topper seg med at den på omslaget blir kalt: «A Catcher in the Rye for the «Grunge» generation.» I tillegg har den en lei tendens til å kjøre utsagn av typen: «How sad it was that everything that's beautiful fades away.» Det blir en litt for høy Beverly Hills 90210-faktor, samtidig har den en del artige passasjer som viser problemet med litt sidrompa musikk smak, og her hjelper det ikke om gutten er aldri så søt og kjekk: «And then at the record store he made me look at horrible jazz records and he didn't even like heavy metal and he was a boy!» Men det er litt for mye ungdomsbok, hvor humoren ikke er god nok, og tematikken blir: jente/gutt-er-forelsket-i-en-gutt/jente-og-det-er-ikke-gjensidig.
Ikke bare enkelt med grunge-litteratur med andre ord, det ligger kanskje litt i sakens natur; hipp musikk har lett for å bli patetisk på trykk.
Derfor er det fett at det finnes en bok som heter Bongwater som er fet og så grunge som en bok kan bli. Forfatter Michael Hornburg tar leseren med til Portland (ser ut til være grungelitteraturens hjemsted), hvor David, en ikke vellykket filmregissør in spe, bor sammen med to homser etter at hans forrige samboer, Courtney (ringer noen bjeller?), fyrte opp leiligheten de delte. Hun har stukket til New York, for å komme seg bort fra Portland som åpenbart ikke er særlig okey å leve i. Boken følger David mens han prøver å finne en jobb, pot, en jente i ny og ne eller en kaffe med venner. Boken følger også Courtney i New York hvor hun roter seg borti allverdens idioter, for å få de to parallelle handlingene til å fungere ved siden av hverandre er delen om David i førsteperson, Courtneys i tredje - enkelt og funksjonelt. For moro skyld kan det tilføyes at ryktene forteller at mye i boken er har klare referanser til Hornburgs virkelige liv, og at han faktisk har hatt et forhold til en av verdens meste berømte enker.
Musikk er en viktig del av deres daglige liv, og heller ikke her er det likgyldig hva man digger, beskrevet i denne dass-sekvensen med David: «I aimed higher and accidentally doused a Poison Idea poster, right on Jerry A.'s face. Oops, sorry man. I leaned closer and fire-hosed Pearl Jam. Aah!» David er litterært interessert, og dette er første gang undertegnete har lest en bok hvor protagonisten plukker med seg en Richard Brautigan-bok fra en antikvariat, nærmere bestemt The Abortion - cool.
Bongwater er langt mer enn en trendbok, og den er ikke bare grunge, den har masse slacker i seg også - gjennom lange dialog partier hvor karakterene diskuterer om Jesus var homo f.eks (han hadde jo bare menn rundt seg). Boken kan veldig lett bli stående som en av de viktige nittitallsbøkene, trolig ispedd en liten kultus. Som sine samtidige amerikanske forfattere har Hornburg Kerouacs skriving som forbilde, men oppdatert og med langt mer humor.
Forklaringen på Hornburgs tittelvalg er beskrivende for mye av nittitallsgenerasjons bøkene: «There's a sense of dread this time of year (høsten), like running out of pot and knowing the only way to get high is to drink the bongwater.»
Oh, whatever, nevermind.
Simon Mayle: Bum Jobs, Pan Books 1994
Arty Nelson: Technicolour Pulp, Ringpull Press Limited 1994
Blake Nelson: Girl Touchstone 1994
Michael Hornburg: Bongwater Grove Press 1995