![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Jan Erik Vold:
Kalenderdikt
Gyldendal
Dagene går, som om de hadde føtter; dagene glir, som om de hadde ski på bena; dagene renner, nesten like fort som oljepenger. Går det an å holde følge med dem? Er det et poeng å forsøke? Er det dessuten et poeng å spørre, før forsøket er gjennomført?Dagene, de enkelte fireogtjuetimers-bolkene formes fremdeles i kalenderrammen og gir oss det lille nødvendige av hverdagslig konsens for å se bakover og fremover. At Jan Erik Vold gir sin siste diktbok tittelen Kalenderdikt henger sammen med et forsøk på å henge sammen(som et alternativ til å bli hengt). Og siden han er poet gjør han forsøket i et mindre, nord-europeisk språk. At Vold er det vi kan kalle kommentator betyr at han tar på seg mer enn en synser, han må være seg bevisst at han har en munn med makt i. Selvfølgelig fordi han vet og kjenner mye om forholdet ord:makt, fordi han er dreven i å spekulere over konsekvensene som kan komme ut av dette forholdet. Som landets bortimot mest drevne poet (tross frivillig/ufrivillig semi-asyl i Sverige) er han retorisk involvert/engasjert i det som faktisk skjer her, dag for dag, uke for uke etc.
Det er ikke alle skrivere idag som er dŽt - kanskje fordi det krever og forplikter for mye av skrivere og poeter flest. Det krever helt klart en metode, en slags retorisk formel, som er troverdig nok til å fungere som mer enn en kakeoppskrift for politisk korrekte dikt. Og formelen- formbevisstheten- kommer ikke første dagen, uken etc. En eller annen kontinuitet ligger bak, under, over - og styrer det som skjer med skriveren. Formen er ikke akkurat Volds største problemfelt for eget vedkommende, han er en svær stemme i norsk offentlig språksammenheng; han er en av de som er her, som samtidig savner flere av sine skrivekolleger i den samme sammenhengen - la det være nevnt. Som en profil vil han også profilere en kontinuitet; som betyr en poetens kalender, som igjen betyr en litt alternativ krønike og tidsregning. Litt som et understatement - Kalenderdikt åpner med noe som ligner en konsekvenstekst; «Welcome to Pyttsan City» sier noe om Oslo by, som vil si: sier litt for mye om et svært stykke tilfeldighet - Oslo Plaza.
«Opprinnelig skulle det vært
på 21 etasjer
og hatt 360 rom.
Det ble
på 37 etasjer og har 675
rom. Bygget dominerer og ødelegger Oslos
identitet som lavby. Det ser jeg klart i ettertid.»
Som er et direkte sitat av byplansjef Meinich. Byplanlegging som bakvendt, høykostnads-forslumming? For å si det på en annen måte: litt for få formbevisste poeter som prosjekterer fremtids-Oslos byfjes? Ja. Oslo idag og Oslo igår er to litt fjerne ting, om Vold har rett, og han har fartstid nok i byen til å tillate seg en personlig nostalgi på papiret. Blåtrikken og Bislett hører til Volds repeterende hovedstadsmetaforer, og begge har både bevegelse og en slags soliditet inkarnert i seg, som er gode å ha for å opprettholde et bybilde - et bejaende bybilde, mind you. For den som ikke har tenkt over det: det er lite biler hos Vold. De er mer et drabantbyfenomen, altså en metafor for prosjekteringer og ikke minst projiseringer i nyere byutviklings navn. Som byen vokser vokser også bilmetaforen, men i motsetning til trikken tar ikke bilen hensyn, den tar seg primært til rette. Og vi aner to alternative poetikker: et liv i byen, og et liv i bilen (før du er innenfor hageporten/stuedøren). Baksiden av Kalenderdikt er illustrert med bildet av en blåtrikk som passerer en skutt kvinne liggende på fortauet et sted på Balkan; dreper du folket i byen er byen borte…
At Vold stadig savner gamle Bislett ser sært ut - for alle utenforstående, men det stemmer:
«Koss går fortere
og fortere, men færre og færre
har sett
en levende
skøyteløper.»
Poetisk sett er det et kolossalt skille (kan vi skrive under på, som har sett Arsenal på Highbury, og på NRK...), det forteller indirekte om hva det er Tv-skjermen ikke kan formidle:
«Når 900 mennesker
forsvinner
på havet, forstår vi ikke tallet.Ikke
90 heller,knapt
9.»
Det handler om sensitivitet og erfaring -opplyst av de siste nyhetene, og på samme tid nesten aldri direkte involvert. Har du tatt i noe, gjør det kanskje noe med deg. Ser du en ting på skjermen gjør det deg ofte litt mere mett og matlei - om du ser det ofte nok.
Ett stort spørsmål, som er indirekte formulert i Kalenderdikt, er …hva er det som foregår? I «Olympisk dagbok» står det «Når AP driver høyrepolitikk, hva skal da/Høyre gjøre?» Det er ti års parihistorie skrevet ut i halvannen linje-poetens fortrinn, selvfølgelig; men det ligger like mye indignasjon i spørsmålet, reformulert litt lenger ute i boken i «Rekviem i oktober»:
«ja, det er et problem
at Arbeiderpartiet
ikke riktig
er troverdig
for oss
arbeidere.Selv står jeg på jordgulvet
og skulle gjerne
hatt et
arbeidernes parti
å stemme
på.Men det finnes dessverre ikke.»
Ja, det er et prioriteringsproblem; en del av oss er ikke helt sikre på hva dette på Lillehammer var for noe - annet enn kanskje et bevis på APs subtile kulturpolitikk, som skulle kultivere arbeiderne en gang for alle. Det ser ut til å bli færre og færre av dem - arbeiderne - og kanskje et nytt partinavn kunne ha noe for seg. Det stemmer for Vold vedkommende, han står på ordgulvet, han har basis i konkretismen fra 60-tallet, han forsøker å skrive tett opp til her og nå, til det som skjer, til det som de styrende tillater og sørger for skjer, det er det han arbeider med, eller mot; kanskje har han et litt for stort ansvar å ta vare på, helt på egen hånd - det er en kakafoni av prosjekter i operasjon blant skrivere: et prosjekt her, og et prosjekt der (mangfoldet Høyre elsket å proklamere), en litt for stilltiende poetisk konsens. Om det finnes en farlig tilstand for Vold så er det at han ikke bare blir, men forblir en institusjon. Men det holder kanskje så lenge han har i minne at poesi ikke er et synonym for politikk. Som vantro hører Vold subtil musikk,at:
«Nå låter alt
uklanderlig, uknuselig, i finjustert toneleie
lik den
ettpartistat
vi styres mot.»
De store løsninger, som EU, kaster ofte de største skyggene:
«Et
Norge som ikke fins, hvordan kan det
stå utenfor
EU? Et
Norge som ikke fins, hvordan
kan det gå inn i EU?»
Som Lillehammer? Eller en annen styrt poetisk konsens - Kristin Lavransdatter? Finnes det forresten en forskjell mellom disse to?