![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Sebastian
Regi: Svend Wam
Norge 1995
Film
Sebastian gjør tilskueren ille berørt. Er det et godt eller dårlig tegn?Det er ikke så mye som er blitt sagt om Wam og Vennerød, men det er til gjengjeld blitt sagt mange ganger. For store deler av befolkningen representerer de alt som er tarvelig og semmert med norsk filmkultur. Med sedvanlig panserskallet kompromissløshet inviterer de herrer W & V kritikere og publikum til nok en reprise av gamle ve-rop.
Vi skal ikke her påstå at absolutt ingen liker filmene til Wam & Vennerød. Det er bare ikke så mange av dem.
Utslitte oppgulp om disse mennene begynner å bli temmelig uinteressant. Det er på tide at vi innser at Wam og Vennerød er kommet for å bli, og at ingen ting vi gjør, dersom vi utelukker mord, vil hindre dem fra å lage flere filmer.
Sebastian handler om en ung gutt i en svensk småby. Han tenker litt, og lurer på om han er homo. Han henger på byen sammen med gjengen, han har snille foreldre som gjerne vil forså ham, han vet ikke helt hva han vil, han føler seg litt annerledes enn alle andre. Kort sagt, en helt vanlig tenåring.
For mange er tenårene en eneste sammenhengende tilstand av pinlighet, flauhet og skam. Ingen skal påstå at ikke Wam & Vennerød klarer å formidle dette i Sebastian. Man vemmes av foreldrenes invadering av ungguttens privatliv. Man himler med øynene over hovedpersonens tilnærmelser til bestekameraten Ulf. Man vender seg vekk i blygsel over de urimelig vakre skuespillerene. Så billedskjønne var definitivt ikke vi da jeg var tenåring, men nok om det.
Pinligheten blir særlig akutt over de norske skuespillerenes bruk av svorsk. Det er med svorsk som så mange småsynder; det er ikke direkte ulovlig, men å gjøre det så alle kan høre det - der går grensen. På språksiden kan man allikevel glede seg over at ingen står bredbent og utroper et lengre «faeen». Fordommene tilsier ellers at dette bør skje minst en gang i hver film fra disse filmskaperene.
Gamle menn gjør så godt de kan, og Wam & Vennerød har utvilsomt et oppriktig ønske om å skildre 90-tallets ungdom på deres egne premisser. De prøver hardt å unngå den anakronismen det ville være å sette 70-tallets problematikk inn i vår tid. Nybrottsarbeidet innenfor denne vrien ble gjort av Ingvar Ambjørnsen i sin serie om Pelle & Proffen, der hovedpersonene stadig tilkjennegir frustrasjon over sine gammeldagse ræddis-foreldre. I Sebastian har filmskaperene slukt konseptet rått: en av hovedpersonene forteller om hva som skjedde da han kom hjem en kveld, helt rød i ansiktet: «Jeg kunne jo ikke si at jeg hadde sminket meg, så jeg sa jeg hadde røyka hasj."
Som forventet går dialogen på krykker - ingenting overlates til tilskuerens fantasi, alt legges på bordet i et frustrerende åpent spill. Hovedpersonens mor er en psykolog som tvangsmessig diagnostiserer sin egen sønn til stadighet. Hennes skikkelse vitner om en selvironi hos Wam & Vennerød som man ellers har sett lite av.
«Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring» foreslår at Sebastian settes opp som skolefilm. Deres begrunnelse er at det fremdeles ikke er lett for unge å stå frem som homoseksuelle, og at ytterligere bevisstgjøring er nødvendig. Sebastian formidler utvilsomt ungdomstidens høyst blandede velsignelser med voldsom kraft. Man må allikevel spørre om ikke LLH har overvurdert dens potensiale som opinionspåvirker.
Sebastian er en redelig film laget med de beste intensjoner, og fungerer greitt så lenge man er villig til å svelge Wam & Vennerøds premisser om hvordan man definerer troverdighet. Men jeg hadde ikke sett den en gang til.