Jean-Jacques Rousseau Den ensomme vandrers drømmerier Oversatt av Birger Huse med innledning av Henning Hagerup. 175 sider. Bokvennen Forlag, Romantikerserien Den Blå Blomst.

FELLESINGRESS:

KLASSIKERE: Bøker av Jean-Jacques Rousseau, en av opplysningens store teoretikere, og Lord Byron, romantikkens store praktiker, er utkommet på norsk med kort tids mellomrom.

Selvbiografi om den tapte roman

Birger Huses oversettelse flyter for det meste godt, og enkelte avsnitt er mesterlig oversatt. Huse har våget å beholde Rousseaus til tider lange og snirklete setninger, og den norske teksten sitrer innimellom av Rousseaus intense håp og dype fortvilelse. Enkelte steder ser det imidlertid ut som Huse vegrer seg mot originaltekstens dristige og kraftfulle formuleringer. Det var først og fremst en passasje i oversettelsen jeg stusset ved. Rousseau skildrer i femte vandring noen merkelige drømmerier han hadde på øya Saint-Pierre. Da han våknet opp av en av disse får vi i den norske teksten vite at han ikke kunne «si hvor drømmen sluttet og virkeligheten begynte» (s. 98), mens det i originalen står at skille mellom fiksjon og virkelighet ble visket ut («…je ne pouvais marquer le point de séparation des fictions aux réalités…»)? Hvorfor fjerner Huse seg fra originalen akkurat her? Hva er det som skjer når skillet mellom fiksjon og virkelighet viskes ut, og som har blitt borte i den norske teksten? Hva slags bok blir Den ensomme vandrers drømmerier når skillet mellom fiksjon og virkelighet forsvinner? Er det da fortsatt en selvbiografi eller blir det en fiksjonstekst -- kanskje en roman?

Rousseau hevder, som sagt, at boken «kan ses som et tillegg til mine Bekjennelser» (s. 29). Hvis man har litt kjennskap til Bekjennelser, kan man ikke la være å undre over hvorfor den trenger et tillegg. Rousseaus selvbiografiske prosjekt er der å si alt om seg selv, og mot slutten av boken insisterer han på at han virkelig har fortalt alt. Enkelte kritikere har imidlertid innvendt at han ikke lykkes med sitt prosjekt, og at han derfor skrev Drømmerier i håp om at han med den ville si alt om seg selv. Rousseau ser derimot ut til å ha et helt annet mål med Drømmerier. Flere steder insisterer han på at han sa alt om seg selv i Bekjennelsene. «[D]et var i min interesse å fortelle alt -- hvilket jeg gjorde» (s. 80). Og i begynnelsen av boken plasserer han seg på merkelig vis utenfor «alt». «Men jeg, løsrevet fra dem og alt […], hva er jeg?» (s. 22). Jeg foreslår at vi tar Rousseau på ordet, og antar at Rousseau begynte å skrive Drømmerier etter at alt var sagt. Hva gjenstår det å si når alt er sagt? Flere steder reflekterer Rousseau over Bekjennelser, og et sted hevder han at han kom til å si «mer enn alt» i boken. I den fjerde vandringen skriver han: «Jeg fortalte aldri mindre enn sannheten, men av og til mer» […]. (s. 80). Kanskje Drømmerier er et forsøk på igjen å si dette merkelige «mer enn alt»?

Hvordan kan Rousseau i så fall si det som er «mer enn alt»? I den første vandringen skisserer Rousseau hva han vil med Drømmerier. Der går det frem at han vil forsøke å skrive ned sine fremtidige betraktninger eller drømmerier: «Mine daglige vandringer har ofte vært fylt av hyggelige og givende betraktninger som jeg er lei for å ha glemt. De som ennå måtte komme, vil jeg feste til papiret» (s. 28). Det er med andre ord ikke sine erindringer Rousseau vil skildre i boken, men sine drømmerier. Drømmerier er, i motsetning til erindringer, forbundet med det som Huse vekselvis oversetter med «forestillingsevne», «innbilning» og «fantasi», og som på fransk heter «imagination». Drømmerier ser derfor ikke ut til å være en selvbiografi i tradisjonell forstand siden den ikke skal handle om Rousseaus fortid. Det ser snarere ut som om Rousseau vil skrive en loggbok om sine fremtidige drømmerier, for med hjelp av forestillingsevnen kanskje igjen si dette merkelig «mer enn alt».

Men allerede i andre vandring begynner Rousseau å tvile på sitt prosjekt. Han frykter at hans forestillingsevne har sluknet. Denne frykten gir boken en fortvilet og mørk undertone. Det er som om Rousseau er et menneske uten fremtid, og som mot sin vilje er prisgitt en evig gjentagelse av fortiden -- som de fordømte i Dantes helvete. Han beskriver seg selv som en død mann som fortvilet håper at skrivingen vil åpne opp for noe nytt og ukjent, men som på grunn av sin svekkede forestillingsevne er dømt til den evige gjentagelsen av det samme. Denne fortvilelsen er påtagelig i følgende setning: «Min forestillingsevne er alt blitt mindre levende og flammer ikke opp slik som tidligere når den rettes mot emnet som opptar meg, jeg beruser meg mindre, begeistres mindre av drømmeriene; det blir mer erindring enn nyskapning i det den nå produserer, en lunken slappelse margstjeler alle mine evner, livsåndene slukner gradvis i meg, min sjel strekker seg bare med stor anstrengelse ut av sitt skrøpelige hylster, og uten håp om å nå den tilstand jeg aspirerer til fordi jeg føler jeg har rett til den, vil jeg heretter bare kunne leve gjennom minner» (s. 32-33).

Den svekkede forestillingsevnen får Rousseau etterhvert til å forandre sitt prosjekt i boken. Istedenfor å skrive ned sine fremtidige drømmerier, vil han forsøke å skildre sine fortidige, i håp om at nedskrivingen av dem vil hensette ham i nye drømmerier. Rousseau forsøker med andre ord i boken å føye sammen skriving og drømmerier, og det byr på helt andre problemer enn å skrive ned sine minner. Drømmerier er forbundet med henrykkelse, ekstase og glemsel, slik at det synes umulig å skrive dem ned samtidig som man opplever dem. «Når jeg ville gjenkalle disse søte drømmeriene, falt jeg tilbake i dem istedenfor å beskrive dem» (s. 33).

Allikevel er det det han vil forsøke i boken og jeg tror det er derfor drømmeriene på øya Saint-Pierre blir så sentrale. Ved å skildre hvordan han drømte seg bort mens han satt ved sjøkanten eller drev omkring i en båt, håper han at hans forestillingsevne igjen skal flamme opp og at han vil vende tilbake til øya for å bli der for alltid, som han skriver et sted. Men skildringene av drømmeriene på Saint-Pierre øya i den femte vandringen, fører ikke til at hans forestillingsevne flammer opp, og skrivingen bringer ham ikke tilbake til øya. Tvert i mot fører skrivingen av den femte vandringen til at avstanden mellom hans fortidige drømmerier og hans håp om å hensettes i nye blir uoverkommelig. Fortvilelsen i sitatet ovenfor, forvandles til melankolsk resignasjon, som f.eks. her: «I denne tilstanden følte jeg meg ofte på øya Saint-Pierre, under mine ensomme drømmerier, enten jeg lå å drev i båten eller jeg satt ved bredden av den opprørte sjøen eller et annet sted, kanskje ved kanten av en vakker elv eller en bekk som mumlet seg frem over steiner og grus» (s. 96).

Den eminente sveitsiske Rousseau-fortolkeren Jean Starobinski karakteriserer denne setningen på en vakker og treffende måte: «Mens han skriver denne setningen, står forfatteren av Den ensomme vandrers drømmerier i samme forhold til den ekstatiske betrakteren på øya Saint-Pierre som Orfeus står i til Eurydike, fremmed, men full av begjær ser han seg tilbake mens Eurydike følger etter, for alltid utenfor rekkevidde».

Drømmerier ser derfor ut til å være en dypt mislykket bok. Under Rousseaus anstrengelser på å vekke sin døde forestillingsevne til live, under hans forsøk på å beskrive sine drømmerier samtidig som han hensettes i dem for slik å si «mer enn alt», blir det tydeligere og tydeligere for forfatteren og leseren at målet aldri vil nås. Drømmerier er derfor en bok som aldri blir det den håper å bli, men kanskje er det nettopp derfor den er så intens og vakker -- slik Orfeus' sang først etter at Eurydike har forsvunnet ned i dødsriket blir så vakker at den får dyrene og trærne til å gråte.

Et spørsmål sitter jeg tilbake med etter å ha lest boken: Hva er det ved øya Saint-Pierre som gjør den så forlokkende? Er det fordi den representerer et fravær som Rousseau ikke makter å gjøre nærværende? Er det fordi den også kalles «La Motte», og følgelig er forbundet med det franske ordet for døden, «la mort». Kanskje er det fordi skillet mellom fiksjon og virkelighet viskes ut der? Eller er det fordi øya ifølge Rousseau er «romantisk»? I setningen hvor Rousseau beskriver hvordan skillet mellom fiksjon og virkelighet ble visket ut dukker nettopp ordet «romantisk» opp: «Når jeg våknet opp fra langvarige og behagelige drømmerier og fant meg omgitt av grønnsvær, blomster, fugler og lot blikket vandre over mot de romantiske bredder som kranset et speil av krystallklart vann, knyttet jeg alt det vakre jeg så sammen med det jeg hadde drømt om, og da jeg etter hvert kom tilbake til meg selv og omgivelsene, kunne jeg ikke si hvor drømmen [fiksjonen] sluttet og hvor virkeligheten begynte» […] (s. 98, mine uthevninger).

Hva betyr «romantisk» i denne sammenhengen? I sitatet ser vi at romantisk er knyttet til drømmerier, til det å forlate seg selv og til utviskningen av skillet mellom fiksjon og virkelighet. Det romantiske betegner med andre ord en grensetilstand hvor man mister seg selv, ikke lenger er nærværende overfor seg selv og hvor man ikke kan skille mellom fiksjon og virkelighet. I utkastene til den femte vandringen vekslet Rousseau mellom betegnelsene «romantisk» og «romanesk». Øya Saint-Pierre er derfor ikke bare roman(tisk), men også roman-aktig. Det kan derfor se ut som om Rousseaus mål med Drømmerier ikke er å skrive nok en selvbiografi, men et forsøk på å føye sammen skrift og drømmerier for slik å vende tilbake til den roman(tiske) og roman-aktige øya. Eller for å si det på en annen måte: Drømmerier er kanskje en selvbiografi om en roman som aldri skrives, en selvbiografi om den tapte roman.

Godtar man en slik tolkning kan man forstå hvorfor Rousseau har blitt en så sentral forfatter i litteraturhistorien. De tyske romantikerne Novalis og Friedrich Schlegel drømte også om en roman like uoppnåelig som den «roman-tiske» øya hos Rousseau. Deres romaner Heinrich von Ofterdingen og Lucinde (som begge finnes i Bokvennens Romantikerserie Den Blå Blomst ), er forsøk på å skrive den umulige romanen, men ingen av dem lyktes og deres romaner forble ufullendte. En lignende forestilling om romanen finnes også i Prousts gigantiske verk På sporet av den tapte tid og, for å nevne et norsk eksempel, i Svein Jarvolls overveldende roman En Australiareise.

Bokvennen forlag skal ha ros for at de har gjort denne sentrale og fascinerende boken tilgjengelig i norsk språkdrakt, og utgivelsen er med på å befeste forlagets og romantikerseriens viktige funksjon. Helt til slutt: Henning Hagerup har skrevet en informativ innledning til boken hvor han presenterer og diskuterer Rousseaus forfatterskap med hjelp av Rousseau-kritikere som Starobinski og Poulet. Til min overraskelse og skuffelse sier han ikke et ord om de siste 30-årenes Rousseau- forskning, til tross for at lesere som Derrida og Paul de Man har gjort Rousseau til en av de viktigste forfatterne i de siste tiårenes litteraturforskning. Det forundrer meg at en så klartenkt kritiker som Hagerup velger å vende nostalgisk tilbake til 50-tallets tematiske kritikk, istedenfor å forsøke å tenke videre med hjelp av både Poulet, Starobinski, Derrida og de Man, slik mange av dagens Rousseau-kritikere gjør.

MARIUS WULFSBERG

JEAN-JACQUES ROUSSEAU: Når man har skrevet alt.

Artikkel automatisk generert, 05/11-95, kl. 23.41 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.