![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Sirkusklovner
(Die Dumme Augustine)
Regi: Juraj Herz
Tyskland 1993
Tale: Norsk
Film
Inviter pressen til en visning med barn (gjerne utkledd som klovner) i salen. Barna liker sikkert hele filmen, de voksne den første halvdelen. Kanskje.Barnefilm? Tysk? Om klovner!? Hvilket paradoks. Det må jo bli viel spass, oder was? Sirkus Luna er helt spesielt. Her er tryllekunstneren tryllekunstner dagen lang, og klovnefamilien klovner også utenfor manesjen. Klovnefamilien består av pappaklovnen August, mammaklovnen Augustine (som gjerne vil bli yrkesklovn), og barneklovnene Gugga, Guggo og lille Guggeline i vogga.
Tre inn i barndommens lyseblå sirkusverden, fritt for sagmugg, tyngdekraft og andre former for realistisk sjenanse. Augustinerne bebor et (fremdeles) lyseblått never-never-land, der frokostbordet dekker seg selv, og frokosteggene likeså: de skreller seg selv, de er også blå, med stjerner på.
Regissør Herz (som forøvrig spiller tryllekunstneren) besitter såpass evner udi showmanship at han langt på vei formidler denne forunderlige atmosfære av tryllerier, pantomime og illusoriske skøyerstreker. Med rytmisk klipp og karikerte vittigheter på lydsiden oppnår han en viss eleganse i skildringen av klovnestreker og sirkusnumre både innenfor og utenfor manesjen. Mange av de lekne innfallene scorer nettopp på denne kombinasjonen av sirkusbransjens tricks og en behørig naivistisk bruk av filmmediets effekter; i tillegg sjarmerende pussigheter i form av parodisk-absurde tablåer («Det Skotske» per tvillingpar, f.eks.), eller rent barnlige forestillinger, som f.eks. den jamrende køen utenfor tannlegen. Alle har vondt i tannebissene, og alle har lommetørkle rundt hodet, som alle realister vet at man bør ha når man går til tannlegen. Kort sagt: de barnevennlige påfunn slumper til å formulere bisarre scener med en viss underholdningsverdi for voksne også.
Men - en barnefilm er og blir det, og overpoengteringene av hensyn til de aller minste er ikke til å komme utenom. Den første delen appellerte utvilsomt til det tandre og frydefullt søkende barnet i undertegnede, men, altså, røykepausene kommer stadig tettere mot slutten. Det skyldes - og la det være en lærepenge for alle barn - at klovnemamma Augustine blir et antiklimaks i scenen som er ment å være en entusiastisk pay-off på vegne av husmordrømmene. Augustine, som var så søt og morsom og oppfinnsom i hjemmet, er ikke fullt så potent i manesjen. Ergerlig; vi unner henne mer enn som så, men at alle de lydige statistbarna ler, det har vi bare hennes klovnenese og -klær som forklaring på. Augustine selv, stakkar, blir ikke mer av enn klovn i dette utstyret. Bare ulekker.
Det er egentlig hun til høyre som har det morsomste fjeset.