![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Familien Perez
The Perez Family
Regi: Mira Nair
USA 1995
FILM
Familien Perez har mange fine scener og tilløp til situasjonskomikk, men går i stå, slik at kjærligheten kan blomstre.En sympatisk Alfred Molina spiller Juan Raul Perez som, etter 20 år i kubansk fengsel reiser til USA for å gjenforenes med sin kone og datter. Vel frEmme i immigrasjonsleiren oppstår praktiske problemer som er litt vanskelige å ta alvorlig: slektningene omgår og unngår hverandre. Slik går handlingen litt i stå, selv om det vitterlig gir hans kone (Anjelica Houston) anledning til å forelske seg i en FBI-mann. Dessuten fører dette Molina sammen med Marisa Tomei, som spiller den kubanske flyktningen og eks-prostituerte Dottie. Hun drømmer om Amerika i form av John Wayne, Elvis og rock 'n' roll. Litt av en rolle. Marisa Tomei har visstnok lagt på seg 20 kilo til filmen, og kledelige var de, og forøvrig en pekepinn på hennes dristighet i rollevalget: hun er vulgær, horete og, som nevnt, ganske chubby. «So…undignified» som Molina bemerker før han omsider lar kroppen (la gå: hjertet) styre. Tomei spiller Dottie så bra at man nesten får avsmak for henne og kubanere i det hele tatt. Filmen gjør nesten rent bord hva degos-klisjeer angår: latinsk lidenskap, med huden glinsende av olivenolje, hvitløkssvette og en ukuelig libido i form av adstadig kurtise med plumpe flørtefraser og rumba, stadig på spranget til kopulering bak nærmeste palme. Godt vi har den sindige Molina, og - Anjelica Houston til å justere inntrykket. For en forfrossen norsk kritiker blir denne latinske frodigheten i lengden en oppvisning i unoter, klønerier og trivielt mas. Og det fra regissøren av Salaam Bombay! Historien er i og for seg fascinerende nok, rollene er lidenskapelige og skuespillerne stort sett gode. Til tross for all pasjon og alle eggende rytmer stagnerer skildringen underveis, som endimensjonal og dau. Svak fremdrift er en mulig årsak, og delvis en forklaring av at det sjelden skjer mer enn en ting i bildet om gangen, og da har man gjerne rukket å vente litt på det. Klønete uhell fremstår som overtydeligheter, de sprø påfunnene som «sprø» og den sprø klatremannen som enerverende.
Den andre og hyggelige siden av saken er de velspilte scenene, situasjonskomikken og birolle-snadder i form av Chazz Palmintieri og Saturday Night Live-stjernen Ellen Cleghorne. Sistnevnte er nesten verdt billetten alene.
Fine er også de mer kontemplative scener med Alfred Molinas overbevisende formidling av Juan Rauls lengsel; en overbevisning som langt på vei begrunner hans tafatte tilnærmelser overfor konen. Det er ikke hans skyld at handlingen likevel sleper seg av sted, mot en ikke så veldig uventet up-ending. Regissør Nair har beskrevet filmen som «et livets kyss». Det er jo sjarmerende nok, i likhet med alle de gode følelsene filmen bibringer. Imidlertid kan det virke som hun har en noe urealistisk forventning til sjarmen ved livets mer trivielle sider.
BT: