![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Farlig rase
(Species)
Regi: Roger Donaldson
USA 1995
FILM
Et eksperiment slår feil, og ut på tur legger en liten pike som blir raskt voksen og ofte forandrer seg til noe som kunne vært Sigourney Weavers unge, dersom hun ikke hadde kastet seg i ildsjøen i siste Alien-film.Piken med det rare i får filmens biroller på nakken. Dette ekspert-panelet fremstår som inkarnasjoner av de respektive institusjonene de tilhører; the human faculties, one by one. Ben Kingsley spiller den kyniske gen-manipulatoren som tross alt feller en tåre når han er nødt til å (prøve å) eliminere vår venninne. Michael Madsen er ikke overraskende spesialisten som gjør the odd jobs. Som de fleste nå vet får Madsen sine roller fordi han har så stor penis. Som belønning får han begå tradisjonelle heltedåder og hoppe i bingen med (vitenskaps-)kvinnen som ikke er et monster til sist. En mer utakknemlig spesialoppgave har blitt mobbeofferet Forest Suffering Whitaker til del. Med sitt evig forpinte oppsyn er han jo et innlysende valg i rollen som den i teamet med ekstrem sensitivitet som spesiale. Interessant egenskap; resultatene er dog ikke alltid så langt unna det opplagte som profesjonen skulle tilsi. Snarere tvert imot: noen av hans «master of the bleedin' obvious»-betraktninger fremstår som store spørsmålstegn ved hans plass i teamet, enn si i filmen i det hele tatt. I en blod- og plasma-pøl som monsterpiken har etterlatt seg, får han på følelsen av at hun slett ikke var aldeles lykkelig her. Thank you, Bernhard. Som "Oh, my god!"-kor har vi en kvinnelig biolog. Foruten å bidra med sitt faglige perspektiv, er det altså hun som gir Michael Madsen et påskudd til å være den mannen han etter sigende skal være. Litt av en gjeng: en lidenskapelig vitenskapskvinne, en omsorgsfull drapsmann, og et par spesialister til.
De har imidlertid ikke så mye å bidra med utover sin ekspertise. Da gjenstår handlingen, og det er heller ikke så mye å bråke med. Det flyter forholdsvis jevnt avgårde, takket være heftig redigering og dyy-naa-misk kamerabruk. Når ting går fort forbi til høyre, f.eks, så er sannelig fotografen behjelpelig med å øke farten ved å flytte seg litt i motsatt retning; tilsvarende legger han seg ned på bakken for å gi litt ekstra høyde til pikebarnets hopp fra gjerdet. Trivielt? Noe må man jo beskrive. I tillegg får vi noe fancy røntgen-aktig computer-grafikk eller hva i hunden det måtte være. Altså: endel drømmeaktige montasje-innslag som vel er ment å illudere noe i retning av "romveseners kollektivt underbevisste". Fantastisk påfunn.
Slik sørger de for at tiden går uten at man rekker å irritere seg før etterpå, og det man eventuelt måtte irritere seg over er det vanlige ved filmer som krever at hovedpersonene er dumdristige nok til å oppsøke farene vi har betalt for å se; mot (presumptivt) bedre vitende lunter de troskyldig inn uten å se bak seg, og uten annen grunn enn manusforfatterens ondsinn.
Utgangspunktet er rikt på muligheter: vi venter spent på de mulige følger av dette romvesenets møte med oss andre på kloden. Det ligger an til morbid spas når denne kvinnelige, dødbringende Alien-Forrest-Gump-hybriden sendes ut i verden. Om ikke annet så håper man på noen debile betraktninger à la nevnte Gump, the Coneheads, eller i beste fall fremmed-manerer på høyde med Mr. Chance. Dengang ei - det nærmeste vi kommer kontrast-humor er hennes robot-aktige løpetid, med enkelte replikker som kan få henne til å minne om The Coneheads (dog uten det karakteristiske egg-hodet): Where do I find a man? De øvrige muligheter i kulturkollisjoner ligger brakk, og da gjenstår tre varianter over temaet bø: Gid - vil hun drepe nå? Eller nå? Eller vil de andre rekke å avverge det? Vi røper intet, bortsett fra at en eventuell oppfølger sannsynligvis vil handle om mus.
SVERRE V. SAND