![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Menswear
Nuisance
Polygram
Det er lett å rynke på nesen over popbransjen. Kanskje alt for lett. Engelske Menswear oppsummerer popbransjen på sitt beste og verste. Men disse keiserne kan ikke beskyldes for å være noe annet enn svært velkledde.Produsenttrioen Stock, Aitken & Waterman, som sto bak landeplager som Samantha Fox og Rick Astley, hadde som filosofi at en popsang skulle få deg til å hoppe opp og ned på senga di i tre minutter og glemme den i det øyeblikket du byttet singel. Om Menswear er mindre vitenskapelige enn S, A&W (som ifølge ryktene skal ha forsket på menneskets puls for å finne den perfekte discorytmen) er de godt forankret i den samme måten å tenke musikk på. De har forstått perfekt hvordan musikkbransjen fungerer, og er frekke nok til åpent å innrømme at de utnytter kunnskapen. Velsigne dem for det. Snarere enn band som legger ned blodslit på det å ikke ha noe image har Menswear allerede ved starten visst hva de skulle ha på seg ved første foto-session. Og visst at siden de visste det, har de hatt et hestehodes forsprang på konkurrentene.
Anekdotene omkring Menswear er like illustrerende som de er mange. Ettersom noe av det viktigste i en popkarriere er å være på riktig sted til riktig tid, flyttet de like godt inn på pubene der Londons «indie»-miljø treffes, og ble kjent med stjerner som Blur og Elastica. PR-kampanjen bar frukter. På debutkonserten gikk publikumskøen rundt hjørnet. På sin tredje konsert auksjonerte de seg selv bort blant horder av fremmøtte bransjefolk.
At de hadde platekontrakt før de hadde fått øvet skikkelig er det definitive beviset på Menswears teft. Rock har alltid vært mye mer enn musikk, og det som Menswears kritikere betimelig glemmer er hvordan nesten alle rockeband som har oppnådd noe i nærheten av størrelse har spilt vel så mye på utseendet som på instrumentene. Hva ville The Who vært uten Union Jack-jakker og mod-dresser? Kan man tenke seg Kraftwerk i jeans? Ettersom en av popstjernens fremste funksjoner er å være overgangsobjekt mellom teddybjørnen og den første kjæresten for tenåringsjenter kan det like godt være noen som har forstått viktigheten av skopuss og buksepress.
På debutplaten Nuisance settes tonen allerede når riffet fra Lynyrd Skynyrds «Sweet Home Alabama» freidig innleder førstekuttet «125 West 3rd Street.» Skal det resirkuleres, skal det gjøres med stil. En venn av meg var overbevist om at han, med litt tid, kunne finne igjen hvert eneste riff fra platen på denne måten. Kanskje en litt vel syrlig kommentar, men det hører til historien at jeg ikke veddet imot. At Menswear har forsynt seg grundig av den felles spyttebakken er allikevel innlysende for enhver informert lytter.
Nuisance låter som en oppsummering av de siste årenes engelske gitarpop. Med røtter tilbake til helter som Beatles og Bowie og vakre harmoni-kaskader à la Slowdive på «Being brave» og orgeldrevne rockelåter som hos Charlatans. Menswear sverger til det samme slamrete lydbildet som Oasis har dyrket frem, komplett med frodige strykerarrangementer, selv om de låter en smule mer sterilt enn storebrødrene. Men det handler egentlig ikke så mye om sjel og integritet og de andre flosklene i musikkfantastens vokabular. Menswear er en hyllest til den ungdommelige mentaliteten som synes det er bedre med rådyre kopier av gamle klær enn originalene.
Det skal skam sies at Menswear har gått frem med stormskritt, og at to av de svakeste øyeblikkene på Nuisance er de tidligere singlene «Daydreamer» og «Stardust.» De gjør alt riktig. Alle detaljene er her, til og med det nesten obligatoriske «hemmelige kuttet» som begynner ti minutter etter at CD'en egentlig er ferdig. Men musikalsk utvikling eller ikke, Menswear er mer interessante som fenomen enn musikere. De er beviset på hvor langt man kan drive det med de riktige kontaktene og teft for detaljer. Dermed blir de også en takknemlig skyteskive for rocksnobber som glemmer at det engang sto fire unge menn på en scene og vrælte «She loves you[[Eth]]yeah[[Eth]]yeah[[Eth]]yeah» på en scene, og at noe av det som gjorde dem så «fabulous» var de dengang uhørte hårsveisene. Menswear holder hårfint på balansen mellom dandy og rocker, mellom Ziggy Stardust og The Glitter Twins. De har funnet punktet der en spekulativ markedsplanlegging og ungdommelig entusiasme oppveier hverandre, og tyngdepunktet ligger på riktig side. Menswear er et band for en tid hvor avantgarden er død, hvor William Burroughs selger Nike-sko og Psychic TV selger Volkswagen. En tid hvor det kanskje er Menswears ærlige kynisme som er avantgardistisk.
Hype
Provocative
Arcade
Det har sjelden vært norske band som har sett bedre ut på papiret. Hvordan kunne Hypes CD ende opp slik?Hype er, for den uinnvidde, prosjektet som tok sikte på å plassere Nye Lek-redaktør Linda Johansen på dansegulvet, akkompagnert av tidsriktig pop-techno. Men til tross for klippekort i media, et sikkert generøst budsjett til konsulenthjelp og en tidsånd der ironien har smadret enhver forestilling om smak har ikke Hype klart å slå til. Hverken kunstnerisk eller kommersielt.
Hemmeligheten med popmusikk er todelt. Første punkt er å stjele inspirasjon fra de rette kildene. Deretter å få hjelp av folk med peiling. Kan du i tillegg tilsette noe ekstra som er ditt eget er det hele i boks. Sistnevnte behøver ikke å være mer enn en jippo, som for eksempel å ha landets mest kjente nakenmodell som sangerinne. Når så beskyldningene om manglende kunstneriske kvaliteter begynner å hagle, gjør man bare som Whigfield: ler og sier «Tell that to my bank account.»
Tittelen Provocative henspiller på at Hype har forstått at de har vært på vei rett mot kritikernes kjefter. Som det står i Cd-heftet: «BY THE WAY, to all you so-called music-critics who did your best to «KILL» us. Thank you…» Dermed føler undertegnede «såkalte musikkritiker» seg litt beklemt over å slakte samme plate.
Det finnes mer umusikalske sangerinner enn Linda Johansen. Det finnes stivere rappere enn Hype-kollegene LŽCream og AndrŽs (selv om solariumstimer ikke bøter på manglende ghetto-kred.) Hvis Traci Lords (som har bakgrunn i samme bransje som Johansen) kan hale i land en kompetent skive, hvorfor ikke en av Norges mest bemerkelsesverdige unge kvinner også? Med frk. Johansens imponerende meritter som primus motor for Lek å vise til, er det vanskelig å forstå hvordan dette prosjektet har endt opp på tomgang.
Et faresignal er at Hypes umiddelbare forbilde ser ut til å være norsk. Dance-duoen Diva gjør dette bare så mye bedre, og med mer av den livsnødvendige selvironien. Diva-maskineriet er heller ikke fremmede for rent ut Warhol-aktige grep, slik som tomatboksen av merket Diva bak på debutsingelen «The sun always shines on TV». Slike doble bunner er Hype blottet for.
Selv om herrene får puppestell som trosser tyngdeloven og damene (eller kanskje snarere herrene?) får solariumsbrune muskelmenn å feste øynene på, fungerer ikke en gang imaget skikkelig. Det er for rånete til å være kult, men for måteholdent til å være skikkelig kitschy. Bare det faktum at bandet stiller i sølvklær, noe som om kort tid vil bli en motens kardinalsynd, burde være pekepinn på at noe er galt. Som produkt har Provocative en følelse av å være passŽ. Stort verre kan det ikke fare med et popband.
Provocative er dog ikke blottet for gode øyeblikk. pningskuttet «You don't know what I want» er en riktig snerten liten sak, akkurat som singelen «Hands up» (som dog ikke er selvskrevet) også holder mål. Problemet er at Hype ikke fenger, hverken musikalsk eller visuelt. Hype har allerede øvet inn Whigfield-latteren; om de kommer til å ha noen bankkonto å henvise til er mer tvilsomt.