Tor Bomann-Larsen Roald Amundsen - En biografi 555 sider Cappelen Dmitrij Volkogonov Lenin - liv og lære 505 sider Tiden BØKER

Heltene utleveres

To av årets store biografier omhandler Roald Amundsen og Vladimir Lenin. Mens boken om Amundsen vil bli som en av de store norske biografier treffer ikke fortellingen om Lenin sitt mål.

Lenin var derimot så utvilsomt et menneske av det tyvende århundre. Hans misjon var å forandre verden, hans oppgave ble å lede Russland inn i dette århundre. Med dette kom han bare et stykke på vei, det var hans etterfølger som måtte fullføre arbeidet. Slik pekte hans arbeid fremover, han var starten på en epoke, ikke avslutningen som Amundsen var det. «Elektrifiseringen kommer til å erstatte Gud», sa Lenin og tydeligere kan ikke det tyvende århundre illustreres.

Fellestrekk

Og når landet ved forskjellige anledninger senere har trengt helter har Amundsen vært den første å vende seg til. Således skriver Enok Opsund i 1948: «I alle skoler landet over fikk Norges ungdom høre eventyret om innsatsen hans for det norske flagget, som han hadde gjort mer kjent i den vide verda enn noen annen nordmann.»

Disse mytene er det forfatterne søker å avlive. Til hjelp i dette har både Volkogonov og Bomann-Larsen fått tilgang til store mengder nytt kildemateriale. Hyllekilometre i Kremls arkiver er blitt åpnet for forskere. Riktignok er noe materiale fjernet av fortidens eulogister, men så mye er igjen at Volkogonov har fått muligheten til å gi oss et helt nytt bilde av Lenin. Like heldig har Bomann-Larsen vært. Som den første biograf har han fått tilgang til Amundsens dagbok. I tillegg har han selv funnet frem til Amundsens og hans bror Leons forretningsarkiv som han selv beskriver som sin viktigste kilde. En kan bare tenke seg forfatterens ekstase når han fant arkivet på en stabbur i Rakkestad.

Forskjellige tilnærminger

Volkogonov har sett sin oppgave som biograf helt annerledes. For ham er det ikke noe mål å presentere mennesket Lenin for oss, det vil ikke være nok til å revidere 70 års historie-skriving. I stedet går han i polemikk med hva som tidligere er skrevet om Lenin av sovjetiske biografer. Særlig er dette tydelig når det gjelder beskrivelsen av den unge Lenin. Klart og tydelig blir vi vist at Lenin kom fra et velstående hjem, hans far var endog lavadelsmann. I stedet for å gi oss en forståelse av hva denne bakgrunnen har hatt å si for hans utvikling bruker forfatteren i stedet plassen på å gjendrive mye av den desinformasjon som tidligere er begått. Kanskje er dette nødvendig, dette er primært en bok skrevet for russere. Etter å ha blitt indoktrinert om Lenins uovertreffelighet i 70 år er det muligens vanskelig for en biografi om Lenin å stå på egne ben. Så mye løgn er skrevet at dette direkte må gjendrives, i hvert fall synes forfatteren å føle det slik.

I alt som hittil har vært skrevet om begge subjektene har det vært deres mannsverden som har dominert. Ingen kvinner var med på Gjøa, Fram eller Maud, til nød traff en noen lettsindige eskimokvinner. Og enda så kvinnefrigjørende den var ment å være, ble den russiske revolusjon mennenes revolusjon. Dette var Lenins, Trotskijs og Stalins verden. Her trekker begge forfatterne inn noe nytt. Lenins forhold til sin kone Nadezjda Krupskaja har vært velkjent som mer et politisk revolusjonært enn et kjærlighetsfullt. Volkogonov viser imidlertid at Lenin i 10 år hadde et dyptgripende forhold til en annen kvinne. Skildringen av dette forholdet til Inessa Armand lider imidlertid av at forfatteren er redd for å trekke slutninger rundt det, han nøyer seg med å beskrive det han har avdekket. En slik frykt lider ikke Bomann-Larsen under. Det langvarige forholdet til Kiss Bennett som han avdekker tolker han på en overbevisende måte.

I dette ligger også hovedforskjellen på de to forfatternes tilnærming. Bomann-Larsen forsøker å forklare mennesket Amundsen gjennom hans relasjoner til andre mennesker. Sentralt her står særlig hans bror Leon. Han var Amundsens nærmeste hjelper under forberedelsene av hans ekspedisjoner helt til det kom til et bittert brudd brødrene imellom mot slutten av deres liv. Ved beskrivelsen av forholdet brødrene imellom og deres forhold til resten av verden er det forfatteren best kommer innpå mennesket Amundsen. Her er det mye ny og upløyd mark. Det samme er tilfellet i beskrivelsen av forholdet til «den tredje store» i norsk polarhistorie, Hjalmar Johansen. Hans selvmord forklares her godt i relasjon til Amundsens selvrettferdighet. Slik føler leseren at han kommer godt inn på mennesket Amundsen.

Revisjon av historien

Også bøkenes språk gjenspeiler dette. Der Bomann-Larsen har kunnet svinge seg rundt i Amundsens sinn, blir Volkogonov bundet til politiske aktstykker. Hva som er mest lesverdig er det lite tvil om. Bomann-Larsen har skrevet en glimrende bok som vil bli stående som den definitive biografi om Roald Amundsen. Slik har ikke Volkogonov truffet, særlig for norske lesere lider boken under forfatterens politiske mål med fortellingen. Imidlertid for alle russere (eller andre) som måtte trenge å bli forklart sovjetkommunismens iboende jævelskap gjør boken en god jobb. Kanskje ikke så dumt nå før et parlamentsvalg i Russland der Lenin-kommunistene kan komme til makten igjen.

KRISTIAN ELSTER

LENIN: Anklaget av Volkogonov.

Artikkel automatisk generert, 05/11-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.