[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Reidar M. Kraugerud:
Per ardua ad astra
Installasjon i Rådhushallen, til 5.november

Innviklet i vrakdelene

Per ardua ad astra, gjennom motstand til stjernene, er tittelen på Reidar Kraugeruds installasjon i Rådhusets store hall. I enden av hallen, ved vinduene ut mot fjorden, møtes man av en stor minneplate, eller gravskrift, over seks britiske flyvere som ble skutt ned like før krigens slutt. Det skjedde i Aust-Agder, og flyverne ble sendt i døden av en tysk nattjager. Når man så beveger seg bak minneplaten med flyvernes navn, ser man rester av selve flyet liggende bortover på en lang tøystripe. Flyet finnes nemlig fremdeles, akkurat der det ble skutt ned, vel å merke i tusen biter. Kunstneren har hentet noen av disse bitene og lagt dem på utstilling.

Installasjonen inneholder bilder av flyverne, flydrakter, instrumenter og store fotografier av flyvraket der det ligger spredt i skogen, sammensatt med dokumentariske tekster. Dokumentarisk er dette godt og interessant, med klar fortellerevne og helt nøkterne fakta om det som fant sted. På den annen side er denne installasjonen så forsvinnende lik en montasje på Hjemmefrontsmuseet at jeg knapt aner kunstneren selv. Som dokumentarisk montasje fungerer den utmerket i seg selv, som installasjon betraktet ville jeg ha forventet et kunstnerisk subjekt.

Offerviljen

Kunstneren har imidlertid satt sin installasjon i erklært sammenheng med Alf Rolfsens okkupasjonsfreske, på en av veggene i samme sal. Rolfsens bilde viser invasjon, kamp og lysets seier ved det første syttende-mai-toget etter krigen, og kan slik sies å visualisere det latinske mottoet for Kraugeruds installasjon. Vi er altså henvist til sammenhengen mellom installasjonen og veggmaleriet, hvilket kunstneren selv kommenterer i sin introduksjon til installasjonen ved å påpeke eller påstå at offerviljen er forsvunnet fra vår vestlige kulturkrets. Man har ikke lenger flyvere som lar seg skyte ned eller «patrioter steile og stolte - rede til å bli skutt!», slik okkupasjonsfresken viser dem, for «slike pasjoner har forlatt vår vestlige kulturkrets».

I denne forbindelse blir Per ardua ad astra noget tvetydig. Man må som kjent fly for å komme til stjernene, og utstillingen viser et nedstyrtet vrak. Mener kunstneren at dette er den uunngåelige ende på slike heltemodigheter som vår kulturkrets ikke lenger gir kimen til? Eller nådde de, på ett eller annet kronglete, metaforisk vis, sitt mål blant stjernene, gjennom offeret? Kort sagt, - er tittelen ment som besk kommentar eller hyldest? Forsåvidt kan den bety både det ene og det andre.

Dokumentarisk

Men som kunst, strengt tatt, har jeg fremdeles visse problemer med å se denne installasjonen. Den er til de grader rent dokumentarisk, fri for abstraksjoner eller subjektive uttrykk, at jeg som antydet aldri ville ha tenkt ordet installasjon, eller stusset over å ha funnet den på Hjemmefrontmuseet. Hvis man hadde sendt ensomt avdøde herr Hansen rett på Høstutstillingen etter å ha funnet ham i trappeoppgangen, med tittelen Naboens Død, ville det, i følge min stokk konservative innstilling, fremdeles ikke ha vært kunst, men et lik. For alt hva vi vet kan små biter av flyverne fremdeles være innviklet i vrakdelene, og jeg undrer meg på om man bare skal kunne ekspropiere på denne måten, i kunstens navn.

SIMEN MIDGAARD

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Opinion | Kritikk | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 05/11-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.