Joseph Kosuth og amerikansk konseptualisme
Kunstnernes Hus
til 26. november

Gjestfrihet på grensen til ironi

Joseph Kosuth - som aldri før har stilt ut i Norge - har fått hele overetasjen på Kunstnernes Hus. Utstillingen fremhever konseptkunsten ved Žn av dens kunstnere, og lager en arvefølge fra Duchamp.

Oppe til venstre en seksjon med Kosuth fra sytti- og så langt tilbake i sekstiårene som mulig, flere av de kjente One and Three…, One and Five Clocks og andre, og til høyre i annen etasje en installasjon laget for denne anledningen. Samtidig kurerer Kosuth i samarbeid med intendant Thorkildsen i førsteetasjen til høyre en utstilling av andre konseptkunstnere av samme generasjon, og til venstre: Duchamp med flere kjente readymades utlånt fra Moderna Museet i Stockholm: urinalet, snøskuffa, buret med marmorkubene og flasketørkeren.

Arvefølge

Alt dette går under samme tittel: Joseph Kosuth og amerikansk konseptualisme. Kunstnernes Hus risikerer ikke stort med det. Kosuth og kumpaner har laget normalformen for kunst de siste tretti åra, og utstillingen fungerer som en vellykket markering av denne normalformen. Dette blir likevel mer enn en utstilling av Kosuth mfl. under paraplyen «konseptualisme»: Kosuths utstilling av seg selv, fordelaktig plassert i forhold til noen av sine samtidige - og ikke minst Duchamp, som igjen skal til pers som forløper og protokonseptualist. Dette fremhever konseptkunsten ved Žn av dens kunstnere, og lager en arvefølge fra Duchamp. Det er i begge tilfelle verken uproblematisk eller helt grunnløst. Kosuth våger en «sterk» lesning som det heter, og aller sterkest er anneksjonen av Duchamp, som heller ikke Kosuth vil tape noe på. De norske arrangørene stiller tilsvarende med en kledelig «svak» lesning. Slik skal fremmede gjester behandles, med en gjestfrihet på grensen til ironi, ikke minst fordi det er gjesten i fremmede land og språk som den nye installasjonen til Kosuth handler om. Intendant smund Thorkildsen skriver i katalogen: «en installasjon som er beregnet på å vise noen av de måter man forholder seg på når man forflytter seg ut og inn av et land, enten man kommer som gjest eller fremmed.» I og med at installasjonen er laget spesielt for Kunstnernes Hus, og katalogen nødvendigvis skrevet på forhånd, må utsagnet tilskrives Kosuth selv. Slik krever han altså å bli forstått. Og forståelsen svarer med å innfri kravene til overmål.

Tekst-striper

Veggene i salen oppe til høyre er for anledningen svartmalt opp til overlystaket og påklistret striper eller blokker med skrift oversatt til norsk, for det meste i hvitt, som skal leses - ikke bare sees - stripe for stripe mens en beveger seg mot et ubestemt punkt tekstbrokkene kunne ha til felles. Det er meningen å lese alt, men lar det seg gjøre? Motsatt kan en si at den estetiske fordypelsen i de enkelte tekstbrokkene er begrenset til tiden det tar å lese dem.

Sett ovenfra og nedover veggen: En tekstlinje fra en 1700-talls «Skikk og bruk» om vertskap, som strekker seg rommet rundt. 2) Navn på nordmenn kjent i utlandet, og kjente utlendinger som for kortere eller lengere tidsrom har bodd i Norge. Disse navnene kan betraktes som utstillingens invitt. Her er det naturlig å begynne og lese, dvs. i disse navnene er overgangen fra «se» til «lese», fra persept til konsept mest umerkelig. 3) En tekstlinje rommet rundt fra Walter Benjamins «Oversetterens oppgave», som er satt med de største typene og mest iøynefallende.

Nedenfor blir rekkefølgen mer komplisert og Kosuth må ty til større grafisk variasjon for å beholde lesbarheten, men omkring på veggene flyter i ukjent orden: 4) utdrag fra filosofen Wittgensteins Tractatus« [[currency]]2, 5) Moores notater som Wittgenstein dikterte ham i Skjolden, 6) Sitat av Kafka, Joyce, Foucault og to etnologiske verk 8) et foto av Wittgensteins hytte i Skjolden, påmontert ulike postkort fra tida han bodde der, og sidestilt ved 9) utdrag fra kapitlet «Norway» i Ray Monks Wittgenstein-biografi. Denne oppramsingen er formalistisk, men sier sitt om vilkårene for tilgangen til utstillingen. Det finnes ingen lett vei gjennom, og veien er stengt for en formalistisk vurdering.

Velment innhold

Tydeligere enn betydningen av brokkene, er viljen til å bety: bruken av betydningsfulle, autoritative tekster, pluss kunstkontekstens egenbetydning, som Kosuth undersøkte i sine tidligste arbeider. Da var det ikke sikkert om denne egenbetydningen tålte noen annen i tillegg, men utover på syttitallet overtar et velment innhold mer og mer for de opprinnelige kunsttautologiene, som Kosuth i sin tur overtok fra Ad Reinhardt: «kunst er kunst og alt annet er alt annet». En utvikling som kanskje er å beklage, men en må huske at Kosuth i likhet med alle andre bare får Žn sjanse til å levere det en med Wittgenstein kunne kalle grammatiske definisjoner på kunst. En slik status har ikke den nye installasjonen. Som normalform virker den mer tilfeldig.

Kosuths politikk er langt å foretrekke for hans metafysikk. I begge tilfelle overgår han de fleste av sine samtidige, og unnsier seg ikke et alvor som virker instrumentelt nok for kunst, men samtidig provinsielt. En er ikke sikker når det gjelder dadaismen, Duchamp eller den samtidige Lawrence Weiner, som liksom blunker litt ved siden av og markerer egen opptreden, men Kosuth insisterer på at kunstbegrepet må behandles med prestemine. Egentlig er det en høyst forklarlig, men ikke mindre fatal usikkerhet på distribusjonen av kunst som han aldri har kjent.

Terskelerfaring?

Det gjenstår å gratulere Kunstnernes Hus og intendant Thorkildsen med en betydningsfull utstilling av norsk gjestfrihet, og sende en oppfordring videre til Museet for Samtidskunst om å bruke pengene på å få nordmenn til å oppdage noe annet enn amerikansk B-kultur. Off the record har Thorkildsen formulert oppfordringen på denne måten: «det som på Museet for Samtidskunst kalles Terskel, hva er det annet enn det konseptuelle?» Helt enig, men med følgende presisering fra det nye testamentet: terskel både som «hjørnestein» og «anstøtsstein», slik er konseptualismen både grunnlag og anstøt for kunst, det den beror på, og samtidig aldri når opp til. Med Benjamin kan en si at konseptualismen ikke tillater noen terskelerfaring. Om den er rituell, er det like sikkert at den ikke er en «passasje-ritus». Heller ikke som oppvåkningen hver morgen, den siste passasjen i erfaringen for Benjamin: for det finnes ingen oppvåkning fra denne nytestamentlige antinomien, ikke engang for konseptkunst. Her er Kosuth på sett og vis alene, kanskje fordi han står i passasjen og bare Žn kan passere om gangen. Det er grunnen til at han kan tillate seg å være slik en skamløs kurator.

STIAN GRØGAARD

GÅ-Å-LESE-KUNST: En kommer til å tenke på Bourdieus beskrivelse av turister utstyrt med skolastisk kapital som ikke reiser til Kanariøyene for å bruke penger, men til Rom for å oppsøke minnesmerker. Det er gleder som både er rimelige og sitter langt inne, og derfor tilfaller den skolerte som en dyd av nødvendighet. Foto: Sandra N. Jensen