John Ege: Dominoklubben Aschehoug 153 sider

0

Dominoklubben er like vellykket som et parti ludo i mørke.

Det er Eges fjerde roman siden debuten i 1983, så det er faktisk snakk om en relativt erfaren forfatter, hvordan det da er mulig å begå en så amatørmessig bok er utenfor min fatteevne. Boken handler om Mr. D og hans behov for å henge sammen med gutta i Dominoklubben, en gutteklubb hvor det viktigste kravet for innlemmelse er at man er født og oppvokst på vestkanten i Oslo, det er ikke Mr. D.

Mr. D. er kjendis, han spiller i en såpe på tv, det er regissøren hans som har fått ham inn i klubben, han er også den eneste som kjenner Mr. D's fortid. For å unngå en pinlig oppvekst-avsløring dikter han opp en fortid fra vestkanten og Steinerskolen, noe alle kjøper. Dette blir mildt sagt usannsynlig, for med sin kjendisstatus intervjues han av sladderblader som ikke gjennomskuer ham, jeg finner det uhyre lite trolig at et slik blad ikke har gravet opp hans fortid ned til bakerste melketann. Mr. D sier selv til journalisten at han er hemmelighetsfull angående sin fortid, fordi den avviker så sterkt fra rollen som østkant-taxisjåfør i såpen - Jesus og Maria, det må da være tredve år siden, hvis noensinne, folk ikke har skjønt skillet mellom karakter og skuespiller på film og tv.

Det er flere nøttete passasjer, hvorav én virkelig utmerker seg, Mr. D skal gjøre en av dominovennene en tjeneste; fyre opp et hus ved Frognerparken. Av en eller annen grunn kler han seg ut som Fridtjof Nansen, hvor han på spaserturen fra Uranienborg får folk til å tro at Nansen går igjen, ingen skjønner at det er et kostyme. Ved Arno Bergs plass møter han en gammel dame som kjefter på ham fordi det hun synes at det er dårlig gjort å gi seg ut for å være død når nasjonen trenger ham som samlingssymbol. Nansen døde i 1930, folk er ikke så tjukke i hue. Da blir det ikke så vellykket at boken samtidig prøver å være troverdig realistisk.

På omslaget sies det at boken skal være satirisk, men satire baserer seg ikke på bruk av banalt tåpelige situasjoner, men en stødig bruk av avstand og ironi overfor det fortalte, språklig sett er denne boken langt unna det nivået satiren forutsetter.

Det er ikke særlig vits i og dvele for lenge ved dette misbruket av finsk skog, men jeg tror jeg begynner å forstå hvordan Harald Kolstad i Arbeiderbladet følte seg etter å ha sett Dis, og den var i det minste et egenfinansiert debutverk.

MORTEN ABRAHAMSEN

Artikkel automatisk generert, 05/11-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.