Lord Byron: Childe Harolds pilgrimsferd Gjendiktet av Geir Uthaug Bokvennen BOK

En Byron for vår tid?

Resepsjonen av de to første cantoene i Childe Harolds pilgrimsferd har gått fra begeistret jubel umiddelbart etter utgivelsen, via sterk negativ kritikk til dagens aktive glemsel. Da Childe Harold utkom for første gang i 1812 var verket en stor suksess. Selv om Byron hadde skapt bruduljer med satiren English Bards and Scotch Reviewers, hvor han med noen få unntak latterliggjør de aller fleste av samtidens britiske forfattere og kritikere ved å sammenlikne dem med sine klassisistiske helter, var det Childe Harold som var det definitive gjennombruddet. Byron skal f.eks. visstnok ha uttalt: «I woke up and I found myself famous.» Han var elsket av både kritikere og publikum. Publikumssuksessen kan kanskje tilskrives at boken er en eksotisk reisebeskrivelse, om en ung mann på opplevelsesferie i middelhavsland som Portugal, Spania, Hellas og Albania, hvor han støter borti kriger, mystiske kvinner, opiumsrøykende menn og en ubritisk naturskjønnhet i klassiske omgivelser. En av Byrons samtidskritikere, George Ellis, skriver: «We believe that few books are so extensively read and admired as those which contain the narratives of intelligent travellers» og han mener at Childe Harold er det første vellykte reiseeposet i moderne tid. En annen kritiker, Francis Jeffrey - som forøvrig hadde slaktet Byrons debut -, var meget positiv og priste Byron for hans uavhengighet og originalitet som han fant forfriskende i forhold til datidens (1812-tallets) «sykelige affektpoesi». De eneste som var en smule negative til pilgrimsferden - iallfall i skriftlig form - var Wordsworth og dennes venn Samuel Rogers. Sistnevnte hadde lest Childe Harold i manuskripts form og noterte følgende i sin dagbok: '«This,» I said «in spite of all its beauty, will never please its public: they will dislike the querulous repining tone that pervades it, and the dissolute character of the hero.»'

Men det var blant det lesende publikum at Byron skulle finne sine mest hengivne beundrere, en beundring han som forfatter var avhengig av. Det tydeligste eksemplet på denne publikumsavhengigheten finner vi i et brev til forleggeren forfattet under planleggingen av hovedverket Don Juan, hvor Byron skriver: «If you would tell me exactly, (for I know nothing, and have no correspondents except on business) the state of the reception of our late publications, and the feeling upon them, (…) I should know how and in what manner to proceed.» Og i forordet til Childe Harold kaller han de to første cantoene for et eksperiment: «…mottagelsen vil avgjøre hvorvidt forfatteren skal forsøke å føre sine lesere til Østens hovedstad, gjennom Ionia og Phrygia; - disse to cantoer er bare et eksperiment.»

Den viktigste årsaken til at Childe Harold gjorde suksess og Byron berømt er at eposet introduserer den såkalte byronske helt: En melankolsk vandrer med en lastefull fortid. Det som gjorde denne skikkelsen så usedvanlig pirrende var at dens paralleller med Byrons eget liv var så påfallende at det måtte lokke frem lesernes biografiske identifiksjonsiver. Den byronske helts lastefulle fortid omtales slik i Uthaugs versjon: «I irrganger av last, så lav, gemen/og uten anger gikk hans ville dans» eller «I England var det en som skydde dyd,/ og ganske visst - han var en simpel knekt Ñ/som plaget søvnig natt med lystig lyd,/ og boltret seg i alt som var suspekt.» Denne førborgerlige og støtende livsførselen fører naturligvis til en livskrise for Harold. Han rammes av tomhet og lede som gang på gang gjentas i form av verselinjer som: «Bedøvd av sødme stod hans lengsel lukt/ mot smerten, ja det bunnløst dype slukt.» For muligens å fylle tomheten med innhold reiser Childe Harold på det han kaller en pilegrimsferd, en reise som mer likner en tilfeldig vandringsturnŽ i det sørlige Europa: «Avsted går ferden, over nye pass,/ men målet hans er ennå ikke kjent,/for han skal fare vidt, ja som på trass,/før denne feberhete ferd er endt,/ og han har funnet ro og visdommens fundament.» Både Childe Harold som person og hans reise kan knyttes direkte til Byron, og Byrons person og apparisjon var spesiell. En av hans biografer, Harold Nicolson, peker blant annet på at Byron var svært motsetningsfylt, at hans person ikke lar seg betegne i entydige termer: «His brain was male, his character was feminine. He had genius, but it was misunderstood and misdirected; he had beauty, but it was branded by deformity; he had rank, but no position; fortune, but it came too late; fame, but it blazed for him too early.»

Parallellene mellom eposets Childe Harold og Byron går f.eks. på at Byron opprinnelig hadde planlagt å kalle sin helt Childe Burun som er en gammel form for Byron. Han innleder det første forordet i Childe Harold med å si at «Det påfølgende dikt ble stort sett skrevet blant de landskaper det forsøker å beskrive.» og han fortsetter med å prøve å gi sine reisebeskrivelser autentisitet ved å si at han har sett (nesten) alt med sine egne øyne. Samtidig som Childe Harold etableres som et slags nøkkelepos skynder Byron seg å minne om at hovedpersonen er fiktiv og fullstendig uten likhet med forfatteren: «En oppdiktet person er innført for å gi diktet en viss sammenheng:…» og «Harold er et barn av fantasien…» På denne måten etableres Childe Harold både som nøkkelepos og fiksjon, og jeg tror at den spenningen som oppstod mellom disse to besvergelsene er hovedårsaken til både Byrons og Childe Harolds lett sjokkerende popularitet.

Hvis man, i motsetning til Uthaug, kaster noen blikk på Childe Harolds resepsjonshistorie er det den gradvise nedvurdering som er mest slående. Det biografiske er f.eks. ikke lenger så pirrende som tidligere, og Oliver Elton beskrev i 1912 Childe Harold som «a rhymed diary of two yearsÕ travel», et uttrykk som forøvrig også brukes i Byron-kommentarene til Harold Bloom og Andrew Rutherford. I The Visionary Company hevder Bloom at «Cantos I and II (1812) are merely a descriptive medley, mixing travel and history.» Mye av kritikken har særlig gått på å reevaluere forholdet mellom det poetiske og det satiriske, som er to hovedtendenser hos Byron. Konkret betyr dette at komisk-satiriske verk som Don Juan, Beppo og The Vision of Judgment, sistnevnte er forresten mer en ren satire, er blitt oppvurdert, mens Byrons sentimentalpoetiske forsøk, herunder Childe Harold, er blitt nedvurdert. Rutherford er generelt avvisende til de to første cantoene og hevder at forsøket på å kombinere satire og sentiment «is, however, rudimentary in the extreme». Han skriver videre at fortelleren i Childe Harold «writes extremely badly, with a disconcerting awkwardness of style and an uncertainty of tone…» T.S. Eliot er en annen Byron-leser som er skeptisk til tendensen i Childe Harold og i sitt essay om Byron peker han nettopp på at han er mislykket i sine bestrebelser på å være poetisk: «One reason for the neglect of Byron is, I think, that he has been admired for what are his most ambitious attempts to be poetic; and these attempts turn out, on examination, to be fake: nothing but sonorous affirmations of the commonplace with no depth of significance.»

Hvis man trenger mer motstand fra resepsjonen, kan man gå til Bloom som formulerer seg med sin etterhvert velkjente styrke når han på korstest mulig måte skal beskrive sin reaksjon på de to første cantoene i Childe Harold: «He [Childe Harold] has run through SinÕs long labyrinth, is sick at heart, and more than a little weary. So are we as we read Cantos I and II,(…).» På grunn av denne radikale omvurderingen av Childe Harold, og da særlig de to første cantoene, er det trist at Uthaug ikke har tatt seg bryet med å kommentere disse i sitt temmelig omfattende forord, noe som kan skyldes at han regner med at den norske gjendiktningen vil punktere Eliots, Rutherfords og Blooms lesninger. Riktig nok prøver Uthaug å legitimere utgivelsen ved å hevde at den løse strukturen i Childe Harold, som for øvrig har vakt så mange andres uvilje, er «så forfriskende» og han spør om ikke «det planløse, korresponderer så godt med det moderne menneskets liv?» Ord som «forfriskende» og «planløst» kan jo lyde riktig forlokkende, men da oppstår spørsmålet om Uthaugs versjon klarer å formidle den løsslupne friskheten han hevder preger Childe Harold. Uthaugs oversettelse forekommer meg å være meget langt fra forfriskende og planløs og den nærmer seg i stedet en kalkulert nedstøvethet, noe de ovenfor siterte linjene skulle være nok til å antyde. Men det er likevel på plass med en nærmere kommentar til Uthaugs oversetterstrategi fordi den prinsipielt sett kan betraktes som beklagelig og poesifiendtlig. Uthaugs strategi går å holde seg strengt til metriske regler i spenserstrofen (rimskjemaet er ababbcbcc) slik Byron anvender den. I utgangspunktet er det ikke noe i veien med en slik metode, men det er tvilsomt om et metrisk slaveri av det slaget som her forekommer er måten å få Childe Harold til å virke forfriskende på den moderne leser. I de strofene jeg har dobbeltsjekket finner jeg få konkrete oversetterfeil når det gjelder eposets innholdsside, men ikke desto mindre finner man den norske utgaven henlagt (gravlagt) i et dødt språk, innsvøpt i klisjeer og utbrukte uttrykk, noe jeg oppfatter som en langt mer graverende feil. La oss se på noen verselinjer. Her et utdrag fra den 17. strofen i canto II: «Den som har seilt på storhavet vet vel / hvor gildt det er, og nå er kursen satt.» Jeg vet ikke hvor «gildt det er» å seile på storhavet, men særlig forfriskende er det nok ikke. Et annet sted er det soldater som får unngjelde og de omtales slik i den førtifjerde strofen i canto I: «Så, nok om krigskumphaners barske kiv, / som bytter livets åndedrett med ry». Jeg vet ikke hvilke soldater som ville fryde seg over å få geskjeften sim omtalt med det latterlige uttrykket: «krigskumphaners barske kiv», jeg vet bare at slike døde uttrykk, som boken er full av, i sterk grad platifiserer og degraderer Byron på en måte som er svært uheldig.

Jeg må derfor konkludere med at forlaget har gjort et dårlig valg, både når det gjelder valget av Byron-tekst og når det gjelder valget av oversetter. Avsluttende kan man litt spekulativt si at Uthaugs versjon har fullført Childe Harolds resepsjonhistoriske bevegelse fra umiddelbar suksess, via kritikk til en stille død i Norge - og slik plassert Byron der oversetteren beklageligvis mener han hører hjemme: I kisten.

BJØRN AAGENÆS

BYRON: Selvutlevering og reiseskildring.

Artikkel automatisk generert, 05/11-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.