Heltene er trette

DISSIDENTER: Splittet, glemt og bitre - seks år etter massakren i Beijing forsøker kinesiske demokratiforkjempere i eksil å samle seg om en ny felles plattform.

Nei, det forstår de ikke. «Tiananmen? Blodbadet på Den himmelske freds plass?» Igjen skuldertrekk. Og plutselig, på dette stedet hvor Oktoberrevolusjonen ifølge kommunistisk historieskrivning begynte med et skudd fra «Aurora», har de politiske realitetene innhentet de kinesiske intellektuelle:

- Vår kamp for frihet og demokrati er for lengst glemt, sukker en av dissidentene.

Overfor musikerne og gateselgerne med sine reelt eksisterende sosialistiske rekvisitter - partibøker, ordener, uniformsluer - ville vel alle forsøk på å forklare vært forgjeves. Og fordi den korte tiden i land i det tidligere Leningrad bare hører til turistdelen av programmet, avstår de kinesiske gjestene fra møysommelige utlegninger om sin politiske kamp.

Det dreide seg ikke om propaganda, men om å finne fram til en ny politisk plattform, da snaut 100 kinesiske borgerrettsforkjempere reiste på cruise mellom Stockholm og St. Petersburg forrige måned. Om bord på den russiske Østersjø-ferja «MS Iljitsj», oppkalt etter fornavnet til den sovjetiske revolusjonære Lenin, forsøkte representanter fra USA, Australia, Europa og Asia å styre den splittede demokratibevegelsen inn på en felles kurs.

Seks år etter massakren på Den himmelske freds plass er dissidentene - som er spredt over hele verden - splittet i fraksjoner og leire, og tidligere studentledere strides om penger og posisjoner.

- Istedenfor den edle streben etter frihet og demokrati raser en bitter kamp om risbollen, sier bevegelsens 70 år gamle mentor Liu Binyan, som nå bor i USA.

Det solidariske fellesskapet blant de protesterende sultestreikende forfalt raskt etter at noen av anførerne ble sperret inne, og andre ad omveier kunne flykte ut av Folkerepublikken. For når det kommunistiske regimets fall har uteblitt, tross dissidentenes uavlatelige profetier, og Kinas næringsliv siden 1992 har hatt gyldne tider med tosifret økonomisk vekst, har Vestens moralske harme overfor det menneskeforaktende diktaturet veket plassen for ny appetitt på millardprofitt. Eksil-kineserne viser seg i stigende grad å være en politisk byrde.

- I de vestlige mediene og i offentligheten vinner ikke vår stemme gehør lenger - dialogen føres igjen med kadrene i kommunistpartiet, klager sosiologen Hu Ping, som i dag underviser i USA.

En solid andel av skylden for det må demokratibevegelsen selv ta på seg. I løpet av et halvt tiår lyktes det ikke mengden av føderasjoner, fronter, allianser og minst to partier (liberaldemokratisk og demokratisk) å slå seg sammen i en slagkraftig paraplyorganisasjon. Istedenfor har giftige personlige intriger og forbitrede skyttergravskriger splittet bevegelsen og forspilt dens status som moralsk instans.

- Vi har mistet betydning, erkjenner Liu Binyan, og beklager den rå striden i egen leir.

- Mange bekjemper hverandre med løgner og bakvaskelse - alle midler tillater de seg, bare drap mangler, legger han til.

- Vi må holde opp med å kaste oss over hverandre, bønnfaller også Yu Dahai sine medstridende på «Iljitsj»' rullende dekk. - Ellers vil vi snart eksistere bare som marginal fraksjonsklikk eller nostalgisk klubb for eksil-kinesere, advarer den unge sjefredaktøren i dissident-tidsskriftet Peking-våren.

Nedbrutt av disse langvarige kranglene har renommerte regimemotstandere vendt seg bort fra demokratibevegelsen. Astrofysikeren Fang Lizhi, kjent som «Kinas Sakharov», har i sitt eksil i USA vendt tilbake til forskningsarbeidet. I California prioriterer studentleder Wu'er Kaixi sin akademiske karriere.

Selv blant utenlandskinesere og de over 100.000 studentene og akademikerne fra Folkerepublikken som bor i USA og Europa, er den brede støtten til demokratibevegelsen svekket. Den harde kjernen av aktivister teller i verdensmålestokk bare noen tusen.

- Interessen for politisk engasjement avtar, forteller en kinesisk doktorand fra München.

- Ved statsminister Li Pengs besøk i 1994 klarte vi å mobilisere en mengde folk - mot president Jiang Zemins tysklandsbesøk i år demonstrerte flere tyskere enn kinesiske studiekamerater. Knapt en eneste av de nye studentene fra Kina vil risikere sin yrkesframtid for å være med i opposisjonsgrupper, sier han resignert.

Også representanter for demokratibevegelsen tviler etter hvert på nytten av denne typen iscenesetting av seg selv i mediene.

- Paroler som oppfordrer til å styrte regimet er foreldet, sier 27 år gamle Shen Tong, en av frontfigurene fra studentopprøret i `89. Lederen for den USA-baserte «Stiftelsen Demokrati for Kina», som på en reise i Kina satte seg i kontakt med motstandsgrupper, går inn for lovlige borgerinitiativer.

- Arbeidet i isolerte undergrunnsceller er modig, men lite virksomt, mener han.

Forbruker- og juridisk rådgivning, miljøvern- og leieboerforeninger, foreninger for bønder, litteraturklubber og kvinnegrupper - et helt nettverk av tilsynelatende upolitiske interessesammenslutninger skal tjene som kimer til demokratiske organisasjoner.

- Aksjonisme ville være galt, mener også Liu Binyan, som sammenfatter strategien etter lange nattlige debatter i røykfylte lugarer:

- Arbeidet vårt må legge grunnlaget for tiden etter Deng Xiaopings død, sier Binyan. Han satser også på hjelp fra utlandet: Fra slutten av året skal en amerikansk stasjon (Radio Free Asia) sende informasjon rettet mot Kina.

- Det kan høres dristig ut i dag, men kanskje vil vi også i Kina en dag selge kommunistpartiets symboler som suvenirer, grubler journalist Yu Dahai ved reisens slutt, mens han studerer offisersluen fra sovjetarmeen som han har kjøpt i St. Petersburg.

Ved ankerplassen til «Aurora» treffer Yu også den riktige tonen for å bringe den musikalske misforståelsen rundt Kinas nasjonalsang ut av verden. Han spanderer et par dollar på orkesteret.

- Spill sangen til studentene fra Den himmelske freds plass, sier han. - Spill Internasjonalen for oss.

Copyright Der Spiegel/Morgenbladet

Bildetekster:

SHEN TONG: Paroler om å styrte regimet er foreldet, mener en av studentlederne fra `89.

3. JUNI 1989: En studentaktivist viser seierstegn dagen før massakren på Den himmelske freds plass.

bombe: «Mange bekjemper hverandre med løgner og bakvaskelse - alle midler tillater de seg, bare drap mangler»

bomb: Vestens moralske harme overfor det menneskeforaktende diktaturet har veket plassen for ny appetitt på millardprofitt.

Artikkel automatisk generert, 05/11-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.