Chartertur til markedsleninismen

HISTORIENS KRAFTLINJER: Gro Harlem Brundtland tar til uken med seg næringslivstopper og journalister på pakketur til Kinas økonomiske under. Manus & regi: Statsministerens kontor.

AV OLAV ANDERS ØVREBØ

Vi har allerede sett forfilmen: Den ekstatiske mottakelsen av Gro Harlem Brundtland på FNs kvinnekonferanse i Kina i september befestet den norske statsministerens sterke internasjonale posisjon. Nå skal denne prestisjekapitalen investeres i mer direkte omsettelige verdier: Det norske næringslivets andel i Kinas mirakuløse økonomiske vekst.

«Det forventes deltakelse på adm.dir/konsernleder-nivå», skriver ekspedisjonssjef Jonas Gahr Støre ved Statsministerens kontor tørt i brevet som gikk ut til 17 av Norges største bedrifter tidligere i høst. Her inviteres Statoil, Norsk Hydro, Hafslund Nycomed og resten av kremen på tidenes chartertur til Kina. I løpet av en uke skal Gro Harlem Brundtland, sekundert av statsrådene Thorbjørn Berntsen og Jens Stoltenberg, undertegne avtaler med kinesiske myndigheter, åpne industriseminarer og klippe over bånd til norske bedrifters nye fabrikker.

I det detaljerte manuskriptet for charterturen, signert Statsministerens kontor, går det klart fram at økonomien er det primære ved besøket, selv om overbygningen er representert ved Nationaltheatrets oppsetning av «Gengangere» i Beijing og utgivelse av Ibsens samlede på kinesisk.

Manuset legger opp til en suksesshistorie. Vil virkeligheten føye seg?

Anslag: Håndtrykk og navnetrekk

Klokken 09.30 mandag 6. november trykker Gro Harlem Brundtland hånden til statsminister Li Peng i Folkets store hall i Beijing, før hun fulgt av Berntsen og Stoltenberg innleder politiske samtaler et kvarter senere. Samtalene munner ut i signering av nye norsk-kinesiske avtaler. Smil og kameraer.

«Kl. 12.00 deltar statsministeren og statsråd Berntsen i et seminar med representanter for kinesiske miljøvernmyndigheter, på Radisson SAS Hotel», skriver Statsministerens kontor i manuset.

Dersom de to må ut i friluft på veien mellom de to arrangementene, vil de neppe unngå å legge merke til Beijings stramme, svovelpregede lukt. En forbipasserende kan komme til å gi en demonstrasjon av den såkalte Beijing-hosten, noe den medisinutdannede statsministeren kan merke seg som en indikasjon på luftveislidelsene byens innbyggere påføres av den sterkt forurensede luften. Partikler i luften gjør raskt alt fra bygningsfasader til gardiner svarte, skriver Worldwatch Institute i sin siste rapport, «Jordens tilstand 1995».

Kinas økonomi har vokst med gjennomsnittlig 10-13 prosent i året siden begynnelsen av 1990-tallet, i enkelte regioner med langt mer. Energibehovet, som nødvendigvis akselererer, løses ved direkte forbrenning av kull etter 1800-talls-prinsipper. Lungesykdommer blir stadig vanligere i Kinas storbyområder, og er landets største dødsårsak.

Brundtland & Berntsen har selvsagt gjort leksen før møtet med Kinas miljømyndigheter. I en rapport om betingelsene for norsk-kinesisk miljøsamarbeid som Fridtjof Nansens Institutt (FNI) utførte for Utenriksdepartementet tidligere i år, påpekes det at Kina raskt er i ferd med å bli en av de globale hovedaktørene i miljøspørsmål. Derfor henger miljøets skjebne i verdenssammenheng nært sammen med hvordan Kina håndterer sine stigende miljøproblemer.

I Asia-planen regjeringen har utarbeidet er miljøteknologi blinket ut som et av hovedsatsingsområdene for norsk Kina-eksport. Ikke for tidlig, siden FNI-forskerne i rapporten kritiserer myndighetene for å ha vært for passive overfor det kinesiske markedet på miljøområdet - i hvert fall fram til 1993.

Vending I: Arven fra `89

Tirsdag 7. november. «Kl. 15.00 mottas statsministeren og de to statsrådene av Kinas president, Jiang Zemin, i Folkets store hall», skriver Statsministerens kontor. Om det ikke har skjedd før, kan en vending i historien inntreffe her, med mulig ubehag for Brundtland.

Like i nærheten av Folkets store hall ligger Den himmelske freds plass, og selv om massakren der ligger seks begivenhetsrike år tilbake i tid, er bildene ikke slettet fra den kollektive hukommelsen. I mellomtiden har kineserne klart å opprettholde et repressivt system, tross økonomisk liberalisering. Før eller siden vil antakelig mediene, mildt eller med styrke, kreve av statsministeren at menneskerettighetssituasjonen i Kina tas opp med vertskapet.

«Det siste året er preget av økt politisk undertrykkelse og innføring av ny, undertrykkende lovgivning», skriver Amnesty International i sin siste landrapport om Kina, publisert i juni i år. Tusener av politiske fanger fengslet i tidligere år er ikke sluppet fri, mens hundrevis av nye vilkårlige arrestasjoner ble utført, skriver Amnesty, som også kan melde om tortur, dårlig behandling av fanger, urettferdige rettssaker, fortsatt utstrakt bruk av dødsstraff.

Amnesty oppfordrer den kinesiske regjeringen til å innlede en uavhengig granskning av drapene på demonstranter og sivile på Den himmelske freds plass 4. juni 1989 og senere, og stille de ansvarlige for retten. Organisasjonen krever også løslatelse av alle samvittighetsfanger og endring av undertrykkende lovgivning.

Om Brundtland tar opp menneskerettighetsspørsmål, vil det antakelig skje på en diskret måte. Slagord og sterke utspill er ikke metoden hvis man vil få ting gjort i Kina, mener Morten Sand Andersen, sinolog og sekretær for Norsk Kinaforum. Han viser til at det ikke finnes noen opinion å bevege med slik kritikk i Kina, fordi det ikke finnes noe regjeringskritisk forum som vil referere den.

Statsministeren er selvsagt forberedt på å bli kritisert for manglende interesse for demokratisering av Kina, og vil ha forsvaret klart. For det første kan hun vise til at regjeringens Asia-plan har tre deler - politisk dialog, handel og økonomi, og kultur og informasjon. Dialog nytter bedre enn konfrontasjon, vil være budskapet.

For det andre er det enkelt å appellere til realisme: Når den norske regjeringen legger nesten all vekten i Kina-politikken på næringslivets behov, gjør den bare som andre vestlige land. Som tidsskriftet The Economist slo fast nylig: Hovedgrunnlaget for president Clintons utenrikspolitikk i Asia ser ut til å være å hjelpe amerikansk næringsliv til eksportmuligheter. Kina er vår tids heteste markedsplass, og alle vil ha en fot innenfor.

- Regjeringsstøttede eksportframstøt er realiteten i hele Den 3. Verden, i de områdene der man satser. Det dreier seg om å innarbeide seg på et marked der man konkurrerer med de samme som man konkurrerer med andre steder i verden, sier Morten Sand Andersen til Morgenbladet.

Vending II: Shanghai-Triaden

«Onsdag 8. november reiser statsministeren til Shanghai. Kl. 14.00 åpner hun Nordisk senter på Fudan-universitetet», lyder manuset. Dagen etter er det miljøseminar og åpning av Norsk Hydros og Borregaards nye fabrikker i regionen. Hender i arbeid og mer norsk eksport. Fra 1990 til 1995 steg verdien av norsk eksport til Kina fra 400 til 800 millioner kroner, men importen fra Kina mer enn tredoblet seg, fra 1,1 milliarder kroner til 3,6 milliarder (skipsfart, olje og gass holdt utenfor).

Med sceneskifte til Shanghai er det ikke urimelig å vente at fokus vender tilbake til næringslivsspørsmål. Shanghai, som etter 1949 ble strupet økonomisk av kommunistregimet som straff for sin dekadanse i 1920- og 30-årenes liberalistiske Kina, har de siste årene gjenopplivet sin internasjonale orientering, tiltrukket seg like mye utenlandsinvesteringer som hele Indonesia og satt i gang storstilt infrastruktur-utbygging. Ambisjon: Å bli verdens ledende handels- og finanssentrum innen år 2010. Og hvis ikke det går, i hvert fall passere Hong Kong.

Som havneby og metropol for et oppland i rask vekst bestående av 193 millioner mennesker, med 35 byer med over en million innbyggere, kan Shanghai ha god grunn til optimismen. Gro Harlem Brundtland og halehenget av direktører vil ikke unngå å legge merke til hva som dominerer bybildet: Bak en skog av kraner er flere titalls skyskrapere i ferd med å reise seg.

Veksten i Shanghai-regionen er i stor grad drevet av småby- og landsbyforetak, skriver The Economist. Dette er Maos øyensten, landsbykollektivene, som nå har omdannet seg til rendyrkede kapitalistforetak. Ubundet av arbeidsmiljø-reguleringer kan de forsyne seg av arbeiderne som strømmer til fra landsbygda og settes inn i produksjon av lavteknologiprodukter. Disse kollektivene sysselsetter nå flere i Kina enn de statseide selskapene.

Kina er tross den økonomiske liberaliseringen et svært lite individualistisk land, bemerker sinolog Morten Sand Andersen.

- Det er klanen, bekjentskapskretsen man bygger på. Fundamentet er familien - det er den du kan stole på i systemet, sier han, og legger til at det å ha et nettverk og gode forbindelser betyr atskillig mer i Kina enn i Norge.

Måten klanen rundt Kinas sterke mann, 91 år gamle Deng Xiaoping, har brukt maktposisjonen til å berike seg selv på, kan være illustrerende. Dengs personlige formue er hemmelig, men skal ligge et sted mellom 1 og 2,5 milliarder dollar, ifølge den engelske avisen The Observer.

- I øyeblikket er Deng-familien utvilsomt den mektigste i Kina, sier seniorforsker Gerald Segal ved Internasjonalt institutt for strategiske studier i London.

Deng er svært syk og har neppe noen innflytelse på regjeringens politikk lenger, men så lenge han er i live kan familien profitere på Kinas mest gyldne forbindelser. Det kan fort snu seg når han dør, spår The Observer - da må det komme en etterfølger med egen familie og favoritter som skal begunstiges, og Deng-familien kan i verste fall miste alle privilegier og til og med havne i fengsel.

Vestens vante forestilling om at økonomisk liberalisering med tilhørende nødvendig frislipp av informasjon og -teknologi etter hvert vil dra med seg demokratiske reformer og slik også true klansystemet, settes på en hard prøve i Asia. Morten Sand Andersen sammenligner med de andre landene i Øst-Asia, som er kommet lenger enn Kina i økonomisk utvikling.

- De har beholdt en stor grad av detaljstyring og sensur og ikke blitt det vi kaller demokratisk. De beholder en sterk kontroll over massene, sier Sand Andersen.

I Kina ser han tegn til at detaljkontrollen av individer, spesielt gjennom kommunistpartiets gatekomiteer, er i ferd med å gå i oppløsning. Likevel går utviklingen mer mot en balansegang mellom frihet og kontroll enn mot demokrati i vestlig forstand, mener han, og viser til at staten stadig kontrollerer informasjon strengt. Få e-post-linjer ut av landet er i bruk, og spredning av parabolantenner holdes under vaktsomt oppsyn.

Et bidrag til forklaringen av manglende demokratisering er at det rett og slett ikke er på kinesernes dagsorden. De siste årene har kineserne vært mer opptatt av penger enn noe annet, inspirert av Dengs utsagn om at det er ærefullt å bli rik, og at noen få må bli rike før hele Kina kan bli det.

Lykkelig slutt: Lite land når langt

Fredag 10. november forutsetter manuset at statsministeren forlater Shanghai og reiser til øya Hainan - også et økonomisk vekstområde - utenfor kysten lengst sør i Kina, der programmet roer seg med velkomstbankett hos guvernøren og møte med de lokale myndighetene i byen Haikou dagen etter. Søndag 12. november forlater Gro Harlem Brundtland Kina.

Den foreskrevne lykkelige slutt på historien krever nå at Brundtlands status som internasjonal størrelse er ytterligere styrket; hjulpet av hennes tyngde vinner et lite land gehør selv i store og mektige Kina, som tar mål av seg til å bli en supermakt i det 21. århundre.

Fortsettelse følger.

Bildetekster:

FORFILM: Gro Harlem Brundtland under FNs kvinnekonferanse i september, der hun ble møtt med ovasjoner. (Scan-Foto)

DENG-KLANEN: Ved to av dem. Datteren Rong er 91-åringens eneste bindeledd til omverdenen. (Scan-Foto)