Kapitalen & Fedrelandet

Hafslund Nycomed. Vi hadde lært oss navnet før det forsvant. Ikke like kjært som Freia, men minst like viktig for landets velstand. Lar Arbeiderpartiet utlendingene snappe arvesølvet i et anfall av naiv markedsbegeistring?

AV ERLING DOKK HOLM

Gang på gang har regjeringspartiet latt være å benytte mulighetene konsesjonslovverket gir til å begrense utenlandsk eierskap. Bak Arbeiderpartiets markedsdreining på 1980-tallet ligger en meget naiv oppfatning av hva markedet er, mener stipendiat Bent Sofus Tranøy, som forsker på økonomisk politikk ved Arena-prosjektet.

- I et klima av kapitalkonkurranse gjelder det å åpne seg, men man ser kun på kjøp som investeringer og øyner ikke muligheten for at oppkjøperen faktisk kan ha som interesse å legge ned en konkurrent. Arbeiderpartiet har de siste ti årene pleiet en forestilling om at markedet til tross for sine litt umenneskelige ideer er stort, effektivt og det eneste vi kan forholde oss til. Dette er lite innsiktsfullt, markedet skaper også monopoler og oligopoler (der få aktører dominerer), sier Tranøy til Morgenbladet.

«Vårt lands vannkraft…»

Senvinteren 1906: Venstre-representanten Johan Castberg bestiger Stortingets talerstol og retter en interpellasjon til regjeringen: Hva akter den å foreta seg «til forebyggelse av, at vårt lands vannkraft mere og mere går over i utenlandske hender?»

Bakgrunnen for dette enkle spørsmålet fra Castberg var at utenlandske eierinteresser ble stadig mer dominerende i Norge. Industrialiseringen av landet foregikk raskt, de store vannkraftressursene hadde vist seg å være den avgjørende innsatsfaktor i denne prosessen. I dag kaller vi olje «det svarte gullet», den gangen kalte man landets fossefall «det hvite gull».

Konsesjonslovgivningen var det mest debatterte politiske temaet i Norge fra 1906 til 1. verdenskrig. Den første konsesjonsloven ble innført i 1906 og etterfulgt av andre i årene som kom. Det er ikke så merkelig at man så behovet for begrensninger - selv så sent som i 1909 var 80 prosent av norsk bergverksindustri, 47 prosent av elektrisitetsproduksjonen og 85 prosent av kjemisk industri på utenlandske hender.

Konsesjonslovene hindret utlendinger å kjøpe opp fossekraften, og sørget for at mest mulig av den ble på norske hender, slik at vi ble velstående herrer i eget hus. Dette er i hvert fall den offisielle forklaringen, den Senterpartiet benytter i sin valgkamp og den vi er lært opp til å tro på. Ikke desto mindre er den en myte som tildekker at norsk industri alltid har vært avhengig av utenlandsk kapital.

Det var en allianse av moderniseringsskeptiske bønder og et svakt borgerskap som drev frem konsesjonslovverket. Borgerskapet ville tjene på at utlendinger ble stengt ute fra konkurranse om fossekraften, og bøndene mislikte alt som luktet av industri. Imidlertid viste det seg at lovverket når det først kom på plass ble praktisert meget fleksibelt.

«Vi kan si at staten ved å engasjere seg på den måten den gjorde, som i realiteten kunne se ut som en favorisering av utenlandsk kapital, egentlig kompenserte for det svake borgerskapets muligheter for å utnytte situasjonen», skriver historikeren Francis Sejersted i sin bok «Demokratisk kapitalisme».

Hafslund Nycomeds historie viser også at et intimt samspill mellom norsk og utenlandsk kapital og kunnskap hele tiden har ligget bak veksten. Hafslund var et tradisjonelt kraftintensivt norsk selskap som i begynnelsen av århundret var helt avhengig av utenlandsk kapital, men som etter hvert fikk flere norske aksjonærer. På midten av 1980-tallet bestemte Hafslund seg for se på hvilke muligheter som lå i selskapet Nyegaard & co, som hadde bygget seg opp fra å være importør av medisiner til å bli lisensprodusent, etter hvert også med egne produkter. Selskapets grunnlag lå med andre ord i å profittere på legemidler produsert utenfor landets grenser.

Fusjonen mellom Hafslund og Nyegaard & co resulterte i Hafslund Nycomed, og fusjonen viste seg raskt å være et gulltreff. Kontrastmidlet Omnipaque er blant de mest profitable i verdens legemiddelindustri.

1990-tallets Norsk Data?

Norsk Data hadde fra slutten av 1970-tallet og inn til midten av 80-tallet rollen som Norges mest suksessfulle bedrift. Den illustrerte at nordmenn og high-tech var en vinnende kombinasjon, selskapet hadde internasjonal prestisje, topp produkter, tjente en haug med penger og sto mer enn noen andre som symbol på de første gloriøse årene på 80-tallet, der informasjonsteknologien ble kjørt frem som nasjonalt satsingsområde, og landets selvtillit var voldsom.

Hafslund Nycomed har overtatt denne rollen på 90-tallet. Ut fra kriterier som Norsk Data i sin tid ble målt etter er det den norske bedriften som internasjonalt har klart seg best.

- Jeg har bare ventet på at Nycomed skulle gå konkurs, sier statsviter Bent Sofus Tranøy, og viser til at nasjonale glansbilder har en tendens til før eller siden å sprekke.

- Det er meget mulig at Norsk Datas skjebne ville vært helt annerledes hvis de hadde inngått i en internasjonal strategisk allianse på begynnelsen av 80-tallet, bemerker Tranøy.

PC-ene knekket Norsk Data. Mens verden forlot stormaskinene ble ingeniørene på

Skullerud sittende og konstruere mer og mer geniale maskiner færre og færre ville ha.

Kanskje står også Hafslund foran en vanskeligere tid. Meglere Morgenbladet har vært i kontakt med angir at frykten for at Omnipaque etterhvert vil få tøffere konkurranse, og mindre fortjenestemarginer, samtidig som salget av de andre produktene ikke er så profitabelt som ventet, kan være noe av årsaken til konsernsjef Svein Aasers iver etter å fusjonere med amerikanske Ivax. Det siste året er legemiddelbransjen preget av at store selskaper over hele verden går sammen, og det betyr at hardere konkurranse er under oppseiling.

Sam Eyde og Wallenberg

I 1905 etableres Norsk Hydro, blir ganske raskt det største industriselskapet i Norge og får etter hvert status som nasjonalt ikon på linje med kongehuset og folkeeventyrene. Grunnlaget for bedriften lå i vitenskapsmannen Kristian Birkelands oppdagelse av at elektromagnetisme kunne brukes til industrielle formål og ingeniøren og entreprenøren Sam Eydes ønske om å produserer kunstgjødsel ved hjelp av å utnytte de store norske vannkraftressursene.

Selv om ideen var god var det ingen innenfor den pur unge statens grenser som hadde pengene som skulle til. Derfor ble den svenske finans- og industrimagnaten Marcus Wallenbergs støtte helt nødvendig.

- Et problem er at det fremdeles ikke finnes noen norsk Wallenberg, sier historiker Øystein Sørensen, og viser til at det er et reelt kapitalbehov i norsk næringsliv som ikke blir dekket av innenlandske kilder.

- Vi har hatt en åpen økonomi lenge, utlendinger har lenge kunnet kjøpe opp norsk industri. Når det nå skjer er det ikke det som er problemet. Snarere tvert imot, det er heller for få som finner norske selskaper interessante, poengterer Sørensen.

Hvem tjener på det?

Haslund Nycomed-saken er ikke den første i sitt slag. Da Hydro for et par år siden opplevet at inntjeningen skrantet fikk ledelsen meget fort for seg at aksjeposten selskapet hadde i Freia (25 prosent) og som var kjøpt noen få år i forveien «med langsiktige intensjoner», skulle ut på markedet. Det betydde at det enorme amerikanske næringsmiddelselskapet Philp Morris så sitt snitt til å få kontroll over en enda større andel av klodens sjokoladeproduksjon. Freias markedsføring som «et lite stykke Norge» slo med ett tilbake på selskapet, og den norske opinionen følte seg snytt for godsakene.

Throne Holst-familen ble søkkrike i denne prosessen, milliarder skiftet hender, og det ville være naivt å tro at ikke dette også er motiverende når norsk industri selges ut.

- Egeninteressen bør ikke undervurderes. Et annet moment som er viktig å forstå, er at finanskapitalen regjerer i forhold til tidligere tider, da industriell kapital var den herskende, kommenterer Bent Sofus Tranøy, og understreker viktigheten av å være klar over de globale økonomiske strukturene når debatten omkring nasjonalt eierskap skal tas.

Finanskapitalen har et helt annet perspektiv på tid og sted. Fortjeneste skal komme på kortest mulig tid, og stedet er irrelevant. Dereguleringen av finansmarkedene gjør at norsk økonomi nå er mye mer følsom for de endringer som skjer internasjonalt.

På slutten av 1980-tallet opplevde det lille tettstedet i Askim i Østfold at dets mest kjente bedrift, Viking Dekk, ble nedlagt. Ikke som en følge av at de svenske eierne ikke tjente penger på bedriften, men fordi de så muligheten for å tjene enda mer penger ved å sentralisere produksjonen til færre bedrifter. Eierne hadde imidlertid visse krav å forholde seg til, konsesjonslovene krevde blant annet at bedriften ikke ble nedlagt hvis den gikk med overskudd. Begrunnelsen for at Arbeiderpartiet likevel lot Viking bli nedlagt er ikke lett å fatte.

En kilde i Næringsdepartementet sier til Morgenbladet at det er sannsynlig at selv om regelverket ga den nødvendige formelle myndigheten for å gripe inn, så følte Ap-regjeringen seg beklemt over ikke å la kapitalkreftene bestemme.

Landets beste?

Til tross for alle Viking-sakens retoriske poenger, ville den norske regjeringen ikke utøve aktiv kamp mot utenlandsk eierskap. Et utslag av overdreven tro på markedet?

Stipendiat Bent Sofus Tranøy understreker at etterkrigstidens politikere, som Bratteli og Gerhardsen, og økonomer som Ragnar Frisch, hadde opplevet mellomkrigstiden og sett hvor lite rasjonelt og samfunnsøkonomisk fornuftig markedet kunne være.

- Arbeiderpartiet ville være tjent med en mer realistisk analyse av kapitalismen. De som har makten i dag har vokst opp med de verste utslagene av interessegruppedemokratiet og sosialdemokratiet, og det er helt naturlig at de ikke har et utviklet syn på økonomiske sammenhenger, men om det er heldig for landet er et helt annet spørsmål, sier Tranøy.

Bildetekster:

NYCOMED IVAX: Konsernsjef Svein Aaser vil fusjonere med amerikanske Ivax. Farvel til Hafslund Nycomed. (Scan-Foto)

DET HVITE GULL: Vemork kraftstasjon, Rjukan, 1919.

Bombe:

"Arbeiderpartiet ville være tjent med en mer realistisk analyse av kapitalismen."