![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Man kan kanskje ikke si at et besøk på 14-15.000 er noen katastrofe, heller ikke noen fiasko, men ærlig talt er det ikke langt ifra. Faren ved små besøkstall er at noen kan miste motet, og da blir det kanskje ikke flere bokmesser. Det ville være et tap, antagelig helt unødvendig. Men konseptet må endres.
Av det sparsomme forhåndsstoffet virket det som om messen mest av alt skulle være bransjens store salgsfremstøt før jul, den kommersielle dimensjon ble sterkt betonet. Tidligere har man rost den fordi den samlet seg om bøkene og skrelte vekk mye av showpreget som har kjennetegnet den svenske. Nå er man så å si kommet til den motsatte ytterlighet. Av besøkere ble messen denne gang karakterisert som en eneste stor bokhandel, der man egentlig bare finner igjen de bøkene som er samlet hos Quist, Tanum og Norli, og da går man heller dit - gratis!
Hva er det da man gjør i Göteborg som man ikke gjør i Oslo? Jo, man tar konsekvensen av at boken som gjenstand bare er innpakning, det er innholdet som er viktig. Derfor henter man frem noen av godbitene og holder dem opp for øynene på publikum. Uten å snakke særlig mye om bøker!
Ja, man skyver konferansedelen av messen så langt frem at forlagenes stands nesten blir hengende på slep. Konferanseprogrammet denne gang omfattet nærmere 200 arrangementer, mest diskusjoner, men også foredrag og seminarer. Disse arrangementene fremstår som helt selvstendige i forhold til bokhøsten, og utgjør til sammen Sveriges desidert største kulturevenement.
En viktig «detalj» er man sørger for å invitere personer mange gjerne vil høre. Denne gang hadde man satt ytringsfriheten i fokus, men det må likevel sies å være en bragd når man greide å samle alle Nordens kulturministre for å sette den inn i et nordisk perspektiv. At vår egen Åse Kleveland dessuten åpnet messen (ved å avfyre et gedigent innendørsfyrverkeri) og opptrådte sammen med Salman Rushdie, forteller at Bertil Falck, mannen bak messen, sikter høyt.
Ser man på listen over hvem som ellers opptrådte, noterer man blant mange Günter Walraff (om undersøkende journalistikk, naturligvis), David Attenborough, Yasar Kemal, Jayne Anne Phillips, Jaan Kaplinski foruten Umberto Eco og årets nobelpristager i litteratur, Seamus Heaney.
Tar vi for oss temalisten, noterer vi eksempelvis Ytringsfrihetens smertegrense (fortsatt med Åse Kleveland, og dertil Kerstin Ekman og sjefredaktør Arne Ruth i Dagens Nyheter), Telias (motstykket til Telenor) globale skole, Verdensbilder og kulturkollisjoner, Kultur og imperialisme (Vestens rolle i den tredje verden gjennom 200 år), Journalistisk etikk, TV og kultur, for ikke å snakke om Ny teknikk og sosial forandring (om å bli gammel i et fremtidsrettet samfunn).
Her er vi ved sakens kjerne: Det må hende noe på bokmessen, noe som både er viktig og interessant. Utstillingen av de nye bøkene skal naturligvis være der, men mer som et akkompagnement, man går til boken etterpå for å få vite mer.
Hadde Brageprisen hatt noen anseelse som litterær utmerkelse, kunne man ha gjort noe spennende ut av den - igjen: av forfatterne og bøkenes innhold. Men det har den ikke, den skal selge de bøkene forleggerne selv har valgt ut og sendt inn til konkurranse om prisen. Også den er øyensynlig i fare, og faller for eget grep. Det er et klart mene tekel når Cappelens direktør Anders Heger i Klassekampen fraskrev prisen enhver betydning.
Man kan lett ta temperaturen på interessen ved å se hva massemediene kastet seg over. I Norge var det en laber reklame, messen fortonte seg nærmest som kjedelig. I Sverige hadde man derimot f. eks. TV-innslag hver dag, til og med program som varte i timevis, noe som er meget sjelden om en ser bort fra langfilmer. Hvorfor? Fordi messen bød på et rikt og variert journalistisk stoff, som noen til og med hadde gravet frem og anrettet, så det bare var å forsyne seg.
Også den norske bokmessen hadde naturligvis et program parallelt med bokutstillingen, til og med et stort program. Men det glitret ikke så mye. De fleste av punktene gikk med til direkte presentasjon av bøkene - som opplesning, kåserier eller samtaler. Tilsnittet av reklame var umiskjennelig. Våre kjendiser er dessuten velbrukte og kaller ikke uten videre på nysgjerrigheten, miljøet er for lite. Man må finne noen andre, og dem finner man lettest i utlandet.
Bokmessen i Göteborg har fra første øyeblikk erklært seg som et nordisk arrangement. Man har fokusert det ene nabolandet etter det andre. Norske forlag har ikke vist noen større interesse for å være til stede, og at man til og med legger sin egen messe til de samme dagene som svenskenes, er en utfordring til oss som gjerne vil være på begge. Vi kan komme til å velge bare Göteborg for fremtiden.
Noen norske navn fant vi likevel i Göteborg: Klaus Hagerup, Jon Bing, Egil Hovland, Egil Kapstad, Jan Erik Vold…Og altså Åse Kleveland. Arrangørene hadde i hvert fall ikke glemt Norge. Og den nordiske plattformen har i alle fall gjort nytten: Den har gjort det mulig å kalle på sentrale personer i Norden helt opp til ministerplan. Derved får arrangementene en prestisje langt ut over bokmarkedet.
Så høyt må vi nok stile i Norge også, om bokmessen skal ha noen fremtid. I Sverige ble initiativet tatt av et par privatpersoner, Connie Jacobsson og Bertil Falck, den siste er fortsatt leder. Dermed sto de fritt i forhold til bransjen. Det har ikke vært uten problemer, men til sist har Bertil Falck vunnet. I dag er det neppe mulig å holde seg borte fra messen uten tap - av anseelse og kanskje penger.
Muligens skulle man overveie den mulighet å donere prosjektet til foretaksomme og iderike markedsfolk med sans for bøker. Det skal dristighet til, kanskje en slags kreativ galskap og nye grep, om vi skal nå opp på et rimelig besøksnivå. Vi burde i hvert fall greie halvparten så mange som svenskene!
bombe:
Det må hende noe på bokmessen, noe som både er viktig og interessant. Utstillingen av de nye bøkene skal naturligvis være der, men mer som et akkompagnement, man går til boken etterpå for å få vite mer.