[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Etikk og underholdning

Det er sagt til det kjedsommelige, både av kulturteoretikere, religiøse og andre spåmenn, at etikk og moral vil spille en viktigere og viktigere rolle i tiden som kommer. Etter to verdenskriger, oppløsning av gjengse normer og dekonstruksjon av de store fortellinger, er det visstnok nødvendig å gripe til etikken igjen for at det moderne menneske skal ha et orienteringspunkt i en ellers så kaotisk hverdag. Nettopp dette med etikken i hverdagen har imidlertid også vist seg å fungere som et ypperlig konsept for underholdningsbransjen. Særlig er det fjernsynet som har vist å trekke veksler på gjeninnføringen av etikken, og som så mye annet når det gjelder fjernsyn kommer det først fra Amerika.

Den fargede TV-verten Oprah Winfrey har med stor suksess halt vanlige mennesker med en litt skakk-kjørt hverdag inn i TV-ruta, først for å dissekere deres elendige virkelighet for deretter å lappe den sammen med ny-moralen og etikken som verktøy. Vi snakker her om et gjennomført rått underholdningskonsept som åpenbart ikke bruker de samme etiske prinsippene på seg selv som på sine kasus fra virkeligheten.

Her på berget er statskanalen representert med sjangeren (riktignok en light-versjon) gjennom Ivar Dyrhaugs «Skal - skal ikke…», som er NRKs lørdagsunderholdning for tiden. Som en del av programmet inngår et lite fiktivt melodrama (forøvrig alarmerende dårlig) som avstedkommer en del etiske dilemmaer som publikum og et lite kjendispanel må forholde seg til. Her er som man forstår referansene til programmets tittel: «Skal - skal ikke…».

Nå er saken at de etiske dilemmaene man forholder seg til i disse programmene selvfølgelig kun er vikarierende motiver for nettopp underholdningen med stor u. Det betyr at etikken som redskap i en ellers verdiforvirrende virkelighet er gjort til gjenstand for fornøyelse. Dette gjør at det er grunn til å stille spørsmål ved hvilken verdi etikken har i seg selv, og om ikke underholdningsindustrien har tatt innersvingen på det som kanskje kunne fungert som et korrektiv ikke minst for denne bransjen.

Et annet og mer komplisert problem, er at de etiske problemene man liksom løser først og fremst er med på å stigmatisere mulige løsninger på reelle etiske problemer. Hvordan da? Jo, ved at det fiktive melodramaet som skal fungere som kasus er så forbasket en-dimensjonalt at det ikke gir rom for flere enn Žn, i høyden to, løsninger. Dermed produseres faktisk løsningen sammen med dilemmaet og man gir inntrykk av at det nettopp er et «enten-eller».

En kuriøs affære jeg la merke til forrige helg, var at det lenge virket som om publikum valgte den mest diskrŽ og edruelige løsningen. Dette varte helt til publikum åpenbart forsto at dette ville resultere i den kjedeligste slutten på dramaet, hvorpå publikum snur på femøringen for å få se den mest tabloide og sikkert mest underholdende avslutningen. Igjen vant underholdningen foran etikken, og publikum.

JØRN MORTENSEN

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Opinion | Kritikk | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 05/11-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.