[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Amerikanske demokrater i krise

Det demokratiske parti i USA har ikke gjennomgått den fornyelse som skjedde på venstresiden i Vest-Europa på 1980-tallet. Nå er det få, om noen, igjen i partiet som kan stå for nytenkningen.
Rundt 1980 slo en konservativ bølge inn over Vesten. Thatcher ble valgt i Storbritannia, Reagan i USA, Kohl overtok i Tyskland og her hjemme fikk vi regjeringen Willoch. Dette var ikke bare et resultat av politikkens normale svingninger, men et utrykk for at etterkrigstidens problemer til en stor del var møtt og at en sto overfor nye utfordringer. Alle de tidligere posisjonspartiene på venstresiden var nødt til å komme opp med nye svar. Raskest ute var det norske sosialdemokrati som allerede etter få år hadde svelget gamle kameler og også etter hvert fikk en kvasi-filosofisk leder for en kvasi-filosofisk tid. Også i de andre vesteuropeiske landene kom nytenkningen etterhvert. Selv i Tyskland har sosialdemokratene skiftet karakter, det er bare så synd at ingen hører på dem.

I USA kom aldri denne moderniseringen i gang i det demokratiske partiet. Hovedsakelig skyldtes dette at i motsetning til i Vest-Europa beholdt partiet mye av sin makt. Selv om partiet mistet presidentmakten beholdt det flertallet i kongressen og kunne der bruke energien på å forsvare fortidens politikk. Resultatet var at etter åtte års Reagan-styre kom demokratene opp med en kandidat uten politisk nytenkning hvis slagord var kompetanse fremfor karisma. Michael Dukakis tapte da også så det suste. Ved presidentvalget i 1992 hadde store deler av partiet innsett dette og valgte derfor Clinton - som projiserte fornyelse.

Spede forsøk

Et stykke på vei ble det også en fornyelse. Clintons storsatsing på å reformere helsevesenet gjenspeilte dette. I stedet for å satse på den tidligere demokratiske drømmen om et statlig helsevesen gikk Clinton inn for et samarbeid mellom offentlig og privat. De samme tankene lå til grunn for hans forsøk på å reformere velferdsordningene. Hele filosofien syntes å gå ut på at det moderne demokratiske partiets politikk skulle være mer tuftet på samarbeid enn rene offentlige løsninger.

På tross av at republikanerne satte inn sitt tyngste skyts mot forslagene var det demokratenes egen feil at de ikke ble vedtatt. På det tidspunktet hadde demokratene med sitt flertall i kongressen muligheten til å få gjennom sine forslag. I stedet førte de indre stridighetene mellom de dogmatiske og de moderne til at intet ble vedtatt.

Fjorårets jordskjelv

Så kom det store jordskjelvet ved kongressvalget for et år siden. Ikke bare mistet demokratene for første gang på 40 år sitt flertall i begge kongressens kamre, men det som var igjen av det demokratiske partiet ble i tillegg kraftig forandret. Det var de moderate kreftene i partiet som ble utradert mens fortidens dogmatikere for en stor del ble gjenvalgt. Denne prosessen er blitt ytterligere forsterket i året etter valget. Enkelte av de moderate demokratene har meldt overgang til republikanerne, mens andre har meldt at de trekker seg fra politikken. Sentrale navn her er Sam Nunn og Bill Bradley, fra henholdsvis Georgia og New Jersey, som i over ti år har vært blant toppene innen partiet. Både i 1988 og 1992 var begge regnet som hete navn til å bli demokratiske presidentkandidater, men valgte å ikke stille. Nå har begge kunngjort at de ikke tar gjenvalg neste år for et parti de ikke lenger føler seg hjemme i. Bradley har endog gått så langt som til å uttrykke støtte for tanken om et tredje parti. Stiller Colin Powell opp som uavhengig presidentkandidat neste år er ikke Bradley noe dårlig tips som visepresidentkandidat.

Ut i fra teorien om at det var den fortsatte makten i kongressen som forhindret fornyelse på 80-tallet skulle en kunne tenke seg at situasjonen i dag kunne gjøre nytenkning lettere. Problemet er bare at reformatorene er borte fra partiet. Den siste som kan ha mulighet er i dag Clinton. Hans problem er imidlertid at han må forholde seg til sin gjenværende maktbase, de dogmatiske demokratene. Dessuten er han smertelig klar over at med unntak av Reagan er de tre siste presidentene blitt utfordret ved primærvalgene av ytterfløyen innen sitt eget parti. Både for Ford, Carter og Bush førte dette til at de måtte forlate Det hvite hus. Dette prøver Clinton i dag å komme i forkjøpet ved å fri til venstredemokratene. Blant annet kom dette til uttrykk ved hans sterke forsvar for kvotering av minoriteter.

Resultatet kan bli et mareritt for demokratene. Få levner partiet særlige sjanser til å gjenvinne kongressflertallet neste år. Med republikanerne som etablert flertallsparti blir nytenkning viktigere enn noensinne. Da kan et parti uten nytenkere bli tvunget til en ørkenvandring like langvarig som den republikanerne har vært gjennom.

KRISTIAN ELSTER

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Opinion | Kritikk | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 05/11-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.