Engelen

Felles for ville stammer og utviklede industrinasjoner er at kvinnene utsettes for de tyngste arbeidsbyrdene og påkjenningene. Kampanjen for tryggere biler belegger sine krav med statistikk, i en heller nøktern tone som gjør diskusjonen om pengemakt eller idealisme kuriøst interessant. Spørsmålet om hvorvidt man lar seg narre, om kampanjen nærmest er litt falsk, fordi noen har spent det private næringslivs gule hest foran vognen og slik fått sitt budskap spent stort opp overalt, er provinsielt lutheransk.

Ellers er dette utvilsomt en form for reklame for biler. En saftig kombinasjon av moder, engel, forførerske som truer selveste finansministeren personlig med å bli tatt med på biltur, gir arketypisk sprengkraft tilstrekkelig for allverdens bilselgere i dager og år. Like forbannet kommer budskapet sterkt nok frem: Skranglekasser fører til at småbarnsmødre dør i trafikkstresset, og at det er statens utsugerpolitikk som er hovedårsaken. Luksusdyret som gjenoppstår på panseret etter langferden er i høyeste grad en hevnens engel, med konkrete trusler mot regjeringsmedlemmer. Fete, lille gjerriggris på pengesekken, snart kommer det vrede hunkjønn og tar deg. Undertegnet av en dyster horde: Kvinnfolk bak rattet.

Grunnen til at denne reklamen er interessant er at den fremdeles er reklame for nye biler, etter at et høyst uglamorøst krav er satt frem. Det er forøvrig ikke snakk om pengemenns misbruk av idealister, for det handler ikke om idealisme overhodet, mer enn at kravet om drikkevann uten stryknin kan kalles idealistisk. Etter denne kampanjen har man imidlertid sett en ide bli født, som går ut på å bruke kapitalkreftene uten å mystifisere deres iboende ondskap, deres egentlige, sorte sinnelag og evindelige utsuging til sist. Antagelig og forhåpentligvis, vil en rekke andre henge seg på den samme sytefrie linjen. Reklamen, denne apolitiske, sunnhetsdyrkende, familievennlige, epleaktige svulsten, kan slik våkne opp med hodepine og finne seg selv mutert: Den vil se sitt glamourverktøy trukket over i politikken, det positive fascinasjonsaspektet benyttet som besk satire. Dette vil i sin tid kunne forandre hele det politiske språk. Egoisten som står og bjeffer over tryntyrken som kommer og pumper penger forfra og bakfra av moder Norge, eller sosialisten som surmulende gnåler frem sitt budskap om å fettsuge de rike og trykke det ned i halsen på de fattige, vil plutselig kunne bli avkrevd ironi, eleganse, humor.

Er det merkelig at kampanjen ergrer?

SIMEN MIDGAARD

Bildetekst:

KVINNFOLK BAK RATTET: Representant for dyster horde.

Artikkel automatisk generert, 05/11-95, kl. 23.40 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.