En postmoderne kirke

For kaosforskningen må den norske kirke fortone seg som den reneste åpenbaring. Mens folket søker veier ut av det fragmentariske uføre, oppsøker kirken modernitetens uriaspost for full musikk.

Siste tilskudd til den kirkelige oppsplittelse er en lærestrid i Oslo Bispedømme. En gruppe prester knyttet til miljøet «Bibel og bekjennelse» på Menighetsfakultetet ønsker ikke lenger gudstjenestesamvær med biskop Aarflot. Begrunnelsen for krigserklæringen er en påstått uklarhet fra kirkens Primas i homofilispørsmålet. Andreas Aarflot på sin side truer de overivrige bekjennere med regelrett ekskommunikasjon a la Nessa og Knudsen.

Symbolene

En uke går ikke forbi i vårt gudsforlatte land uten at en åndelig disputt innenfor kirkedørene materialiserer seg. Presten Odland i Bjørgvin nektet nylig en skilt mann nattverd. Den samme mann nektet året før å vie den skilte Eddie Skoller og Sissel Kyrkjebø. Konfliktene nådde stormfulle høyder.

I Hamar Bispedømme er det flere prester som nekter å se på Rosemarie Køhn som sitt åndelige overhode, fordi hun er kvinne. Den samme Køhn har skapt brudulje ved å ansette en erklært lesbisk som vikarprest.

Det splittende element i de innenkirkelige kretser er gjennomgående synet på tilpasningsgraden til samfunnets moraloppfatninger. De konservative krefter opplever at kirken har gått altfor langt i en slik tilpasning. Derfor setter de foten ned i tilsynelatende latterlige symbolsaker som samboerskap, homofilt partnerskap og kvinnelige prester. Men de kraftige reaksjoner bunner i et annet forhold enn de rent læremessige: Man opplever selve sin kristne identitet som truet. Sannsynligvis med rette.

Den mere liberale siden argumenterer med at de konservative faktisk ikke besitter den bibelforståelse de påberoper seg. Liberalerne latterliggjør motstandernes argumenter som irrasjonelle, borgerlige, og dypest sett ukristelige - noe som ikke heller borger for en aksept av det kirkelige mangfold.

Felles for kirkefolkets mange fløyer er deres brandske forhold til sannhet. Det læremessige slingringsmonn er like minimalt som det er luthersk.

Melodrama

De innenkirkelige konflikter er blitt den reneste såpeopera-forlystelse for mediene. Ikke så underlig, forresten. For den barnslighet og smålighet som råder kirkegrunnen minner til forveksling en melodramatisk farse, hvis komikk både er ufrivillig og forutsigbar.

Dagens kirke befinner seg i en dyp og inderlig identitetskrise. Det svever så mange ulike bibelsyn og læresyn og kirkesyn rundt i våre protestantiske gudshus, at en normerende dogmatikk i praksis er umulig. Dessuten er folkekirken blitt høykirkelig og høykirkeligheten stadig mer lik katolisismen, noe restene av folkekirken - de lavkirkelige - avskyr som pesten. For ikke å si presten.

Men komikken stilner brått i møtet med det religiøst søkende sjikt av befolkningen. Det nyreligiøse flørteri får råde grunnen alene, fordi vår kirke nesten fullstendig ignorerer den søkende impuls. Kirkefolket har mer enn nok med å slå hverandre i hodet med dogmatiske spissfindigheter. Som markedsføringsstrategi betraktet, overfor en folkelig religiøs oppvåkning, er denne metode svært lite anbefalelsesverdig.

Ja, den er rett ut sagt en fallitterklæring.

Bunn og grunn

Under siste krig forfattet biskopen og motstandsmannen Berggrav et skrift som ble kalt «Kirkens grunn». Om det var en god eller dårlig grunn kan sikkert diskuteres, men at det var en grunn er udiskutabelt. En grunn som i dag så definitivt er borte. Kirkens grunn er i bunn og grunn blitt kirkens bunn.

Det har vært vår kirkes forbannelse i det 20. århundre konstant å befinne seg i brottsjøen mellom modernitet, tradisjon og bibelsk sannhet. Kirken har kommet i utakt med både samfunnet og seg selv. Tilpasningen til en aktuell og tidsriktig forkynnelse har vist seg å slå feil, fordi kirken har blitt liggende i samfunnsutviklingens ubehagelige etterdønninger.

Kirken har i etterkrigstiden fremstått som umoderne. Men den har hele tiden ønsket å trenge inn i moderniteten. Forandre den innenfra, utifra overbevisning om modernismens og utviklingens ufravikelighet. Ved dette knefall har man mistet muligheten for å representere en reell motkultur, slik katolisismen på godt og vondt har gjort.

Den norske kirkes varemerke er at den alltid er i etterkant. Stadig 5-10 år for sent ute. Synkende. Uaktuell. Akkurat som den i dag entrer sin postmoderne identitetskrise, mens «røkla» trenger et religiøst samlingspunkt mer enn noensinne før. Hei hå.

Dekonstruert

«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler», heter det i et rimelig velkjent Jesus-sitat. Det er ikke lett for en kirke som er mest opptatt av indre konflikter.

I ytterste konsekvens svikter kirken sin basisoppgave - evangeliseringen - i og med sin identitetskrise. Gjennom sine sjelekvaler er selve kirkens fundament i ferd med å bli dekonstruert. Oppløst. Bortsmuldret. Snart risikerer kirken at den må slutte å kalle seg en kirke - fordi den hverken er hellig eller almen lenger.

PåL MATHIESEN