God Dag?

- Folk dør altfor fredfullt i dag. Det moderne helsevesenet prøver å frariste døden dens makt. Men når det ikke går, forsøker de å gjøre pasientene rolige. Jeg ønsker ikke å dø rolig for enhver pris, sier sykehusprest Reidar Hauge Lien ved Radiumhospitalet.

- Døden er en eksistensiell opplevelse. Det er viktig for folk å fortelle sin livshistorie fra vogge til grav. Fortelle om sitt livssyn og spørre som Olav H. Hauge: «Liv, eg bankar på og spør: Har eg fenge alt eg skulle?»

-Hva gjør dere på Radiumhospitalet for å forberede folk på døden?

- Det blir gjort litt lite. Folk blir derimot forberedt på å overleve. Mange ressurser blir brukt for å gi håp. Personalet er ikke godt nok opplært til å forberede pasientene på å dø.

Man er redd for at det å snakke om døden, gjør at pasientene gir opp håpet.

- Men slik er det ikke?

- Det er viktig å besinne seg på døden, våge å ta den på alvor. Skal man ville noe må man være forberedt på å tape. Skal man vokse, må man også gi slipp på noe. Barnet må ut av mors liv, ned fra hennes fang og ut av foreldrenes hus for å komme videre. Dette er smertefullt, men nødvendig for begge parter. Stillstand er død, på sett og vis.

- På 1400-tallet ble det laget en billedbok kalt «Kunsten å dø», som skulle forberede mennesker på å dø. I hvilken grad er folk forberedt på å dø i dagens samfunn?

- Jeg har inntrykk av at folk ikke er forberedt i det hele tatt. Vi har nok påminnelser i dag i form av kriger og ulykker, men vi setter opp en psykologisk sperre og fortrenger dødens realitet. En romersk hærfører kom engang hjem i triumf. Men en slave løp ved siden av ham å ropte «Memento mori!» (Husk, du skal dø).

- Tenker eldre mennesker annerledes om døden enn barn og ungdom?

- Det er ikke så stor forskjell som man skulle tro. Min erfaring er at det ikke er alderen som avgjør modenheten i møte med døden.

- Er det større åpenhet omkring døden på hospitalet enn i samfunnet ellers?

- Det er lett å sitte rundt et kaffebord å snakke overfladisk om døden. Her på sykehuset er den en så sterk realitet at den ikke nevnes unødig. Det er festet en viss blyghet til dette. Hos oss blir det en konflikt for helsepersonalet nå pasienter dør. De tar det som et nederlag. Jeg husker engang en pårørende som sa: «Du vet det ordet som begynner på d…» Jeg skulle ønske det var større åpenhet rundt dette tema.

- Hva er døden?

- En dansk teolog har sagt at «døden er den siste nåden Gud kunne gi en fallen menneskeslekt». Noen ganger opplever folk at det rett og slett er godt å få dø. Jeg ser på døden som en slags innhøsting. Selma Lagerløf har skrevet et bok om «Kjørekarlen». Han kjører rundt i en vogn og henter de døde. Mot slutten ber han en bønn: « Gud la min sjel modnas innan den hentas». Når døden er på sitt beste, er den innhøsting av en moden frukt.

- Hvordan forholder du deg til døden rent personlig?

- Jeg minnes et barn som stod sammen med sin bestemor ved sin mors båre. Bestemoren sa til barnet at «Nå sover hun godt». Men barnet svarte at «Nei hun sover ikke». Bestemoren sa igjen «Hun sover en evig søvn». Da jeg spurte syvåringen om hva hun ville si, svarte hun at «Mor er død». Hun hadde lagt en tegning i hånden på moren som jeg fikk se. Nesten hele tegningen bestod av blå farge, og i ett av hjørnene kunne det skimtes en figur. Da jeg spurte hva det forestilte sa barnet at «Det som er blått er skyer, og han der er Gud». For meg ble dette et bilde på døden: Tross skyene i livet, er Gud til stede og holder med oss. Ved dødens port venter Gud. Døden blir et møte med meg selv, mitt liv og min Gud.

Artikkel automatisk generert, 15/10-95, kl. 14.38 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.