Teknologisk manifest:

«Vi er alle cyborgere»

Donna Haraway ser cyborgerne som en nødvendig strategi for å overleve i fremtiden.

AV NINA SOLOMIN

«Grensen mellom science fiction og sosial virkelighet er en optisk illusjon.» Sitatet kommer fra den amerikanske feministen og vitenskapshistorikeren Donna Haraway, en av de mere oppegående og toneangivende kulturteoretikerne blant de som skriver om den nye teknologien. Påstanden er absolutt effektfull, men hva betyr den?

Science fiction

Science fiction- genren har som bekjent fått et oppsving gjennom sitt potensial til å formulere trusler og forhåpninger knyttet til den teknologiske utviklingen. Subgenren cyberpunk behandler en fremtid som i like stor grad er en nåtid. Den tematiserer spørsmål som vi allerede i dag har anledning til å stilla oss, av samfunnsmessig, politisk, moralsk eller filosofisk art. Med Istvan Csicsery- Ronays formulering har science fiction i således gjennomgått en forskyvning fra å være utelukkende en litterær genre til å bli «en form for bevissthet», det vil si: «Ett aspekt av den daglig(dags)e bevissthet hos mennesker i den postindustrielle verden, som er daglige vitner til forvandlingene av sine verdier og materielle forhold i kjølvannet på den teknologiske akselerasjonen.»

Ett interessant eksistensielt spørsmål handler om definisjonen av en ny subjektivitet. Dette tema er, som blant andre Scott Bukatman viser i sitt science fiction- studie Terminal identity, fremtredende i flere SF- tekster, både litterære og filmiske: Vurderingen av en tradisjonell subjektposisjon og tilnærmingen til en ny.

Det cartesianske subjektet henger sammen med et verdensbilde hvor begrep som natur/kultur, menneske/maskin, organisk/ikke- organisk, mann/kvinne er antiteser hvor skillelinjene er skarpe. Disse motsetningene eller dikotomiene har imidlertid mistet sin gyldighet. Vår tid merkes i høy grad av en grenseoverskridelse hvor menneske og maskin kobles nærmere sammen. Den hybriden som dermed fødes kalles ofte en cyborg, dvs. en sammentrekning av betegnelsen «cybernetic organism».

Cyborger

Hvordan ser da en cyborger ut, mer konkret?

I filmens verden har Arnold Schwarzenegger nærmest blitt forbilledlig med sine to terminator- figurer: - programmerte roboter med et indre av hardt stål, men med menneskelig hud utenpå. Det finnes adskillige eksempler, som replikantene i Blade Runner eller helten i Robocop. Det litterære eksempel som uavlatelig refereres i slike sammenhenger er naturligvis William Gibsons roman Neuromancer, hvor menneskene via plastisk kirurgi kan designe sin kropp etter behag, operere inn barberblad under neglene, eller feste permanente glassøyne med digitalt display i ansiktet.

En cyborger er imidlertid ikke bare en fiktiv figur, - og her kan vi vende tilbake til innledningssitatet. Donna Haraway omtaler i sitt berømte essay A Cyborg Manifesto: Science Technology, and Socialist- Feminism in the Late Twentieth Century (1985) begrepet «cyborger». Hun gir det to betydninger, dels som et allerede eksisterende fenomen, og dels som metafor for en optimistisk fremtidsvisjon. Med Haraways drastiske ord: «Vi er alle cyborgere». Linjen mellom science fiction og vår virkelighet blir illusorisk.

Slik SF- tekstene kryr av hybrider mellom maskin og menneske finnes det nemlig adskillige ulike koblinger i den moderne medisinen. Her kan man kontrollere reproduksjon gjennom eksempelvis fosterdiagnostikk eller kunstig befruktning. Forskningens erobringer har forvandlet organisk reproduksjon til hva Haraway betegner som «cyborgsk replikasjon», - frigjort fra det organiske. Vi kan for første gang forme vårt avkom med kunnskap om den genetiske koden; - biologiske organismer har blitt til biotiske system».

Vårt forhold til maskinene er i alle fall svært intimt - og da tenker jeg ikke på vår stadig økende avhengighet av elektronikken som hjelpemiddel, i likhet med freudianske proteseguder - men heller på områder hvor maskiner konkret bygges inn i kroppen, der de erstatter syke organer eller opprettholder liv, pumper rundt blod i kroppen og blåser inn syre i lungene.

Skremmende livlige

I Manifestet konstaterer Haraway at: «Det sene nittenhundretallets maskiner har gjort skillet mellom naturlig og kunstig, sjel og kropp, selvutvikling, samt mange andre distinksjoner som tillempes på organismer og maskiner, dypt ambivalente. Våre maskiner er skremmende livlige og vi selv skremmende trege.»

Haraway har et retorisk sett å skrive på, med mange metaforer og tilspissede lignelser, som minner om hennes tilknytning til den poststrukturalistiske franske skolen. Dessuten farger hennes bakgrunn som doktorand i biologi språket og metaforikken i hennes kulturteoretiske arbeider. Hennes spesielle kompetanse med dype kunnskaper i både naturvitenskapelige og humanistiske forskningsfelt gjør henne interessant som kulturteoretiker og således kan man se henne selv som et postmoderne eksempel på å overskride tradisjonelle skiller. Selv om hennes stil velges bevisst for i postmoderne stil å signalisere en mistro mot dogmatiske, formelt objektive sannheter og mot språkets muligheter til å formidle slike, risikerer tankegangene iblant å havne i en slags dunkelhetens grensesone.

A Cyborg Manifesto - som senere ble publisert i hennes essaysamling Simians, Cyborgs and Women (1991) - skrev Haraway opprinnelig på bestilling fra et sosialistisk tidsskrift. Opptegnelsen var tiltenkt som en kommentar til den amerikanske sosialistiske feminismens situasjon under Reagantiden på midten av åttitallet. Haraway mente at feminismen måtte frigjøre seg fra tradisjonelle motsetninger, bort fra en essensialisme hvor begrepet «kvinna» lett sammenlignes med «natur» og teknologien negativt tilknyttes det patriarkalske kapitalistiske systemet.

Feministisk bevegelse

Haraway vil stikke hull på utbredd teknofobi blant humanister og få den feministiske bevegelsen til å arbeide utifra de premisser som kommer fra informasjonsteknologien.

Hennes utgangspunkt er optimistisk. Hun skisserer mulige fremtidige samfunn utopisk fremfor å fremheve hatske bilder eller trusler. I et intervju i antologien Technoculture (1992) - hvor Haraway også publiserte et etterskrift til sitt manifest - fremholder hun at selv de som har et mer kritisk distansert sett å betrakte den teknologiske utviklingen på gjør ett viktig arbeid. Men med cyborgmanifestet vil hun selv lokalisere oss «inne i monsterets mage, i en teknostrategisk diskurs i en tungt militarisert teknologi».

Haraway kjemper altså for en politisk strategi basert på et perspektiv innenfra slike spørsmål, der man ikke sovner overfor forskningens fremskritt og dens konsekvenser på menneskene, kroppen og naturen uten i stedet anvender seg av dem.

I det voluminøse arbeidet Primate Visions (1989), viser Haraway hvordan resultatene fra forskningen på menneskeaper gjennomsyres av den kulturelle, sosiale, kjønnsmessige og historiske sammenheng som forskerne befinner seg i. Hun har et sterkt kritisk syn på det vitenskapsideal som gjør krav på en objektivitet som i selve verket ikke er mulig. Vitenskap bør erstattes med hva hun kaller for «situert kunnskap». Denne betegnelsen betoner at tilsynelatende objektive sannheter er ufravikelig preget av sin spesifikke plass i historien. I et intervju har Haraway påpekt at naturvitenskapen ikke kan reduseres til bare positivisme, da den samtidig i høy grad er en kulturell virksomhet. Det ville være best at de som engasjerer seg i kultur gir seg inn «i en dyp dialog med det som pågår… en lyttende, kritisk samtale» med naturforskerne.

Utopi - nihilisme

Om Haraway imidlertid står for en lysere tiltro til teknovitenskapen enn eksempelvis nihilisten Baudrillard - også en ledende teoretiker i denne diskursen, - skal man ikke forstå hennes utopi som en romantisk lengsel til en fremtidig paradisisk tilværelse i teknikkens domene. Nei, hennes bilde av cyborgeren står uttalt i harnisk mot en slik oppfatning. Cyborgen har et revolusjonært potensiale akkurat på grunn av at den står utenfor frelseshistorien, den «skulle ikke kjenne igjen Edens have, den er ikke gjort av leire og kan ikke drømme om å vende tilbake til stoff».

Haraway understreker her en distanse til den vesterlandske tilblivelseshistorie som hviler på myten om en opprinnelig helt, - en drøm som hun mener impliserer en undertrykkelse av det som er annerledes (eller «den Andre»). Dessuten omfatter den forestillingen om en apokalypse. «Kanskje» - skriver hun i manifestet - vil jeg se «om cyborgere kan undergrave den apokalypse som innebærer en tilbakevending til radioaktivt stoff, gjennom den maniske tvang til å navngi Fienden».

Hennes cyborgere tilhører i stedet en «postgenus» eller en «posthuman» verden. De står for det mangetydige, motsetningsfulle, heterogene og ikke-uskyldsfulle, noe som hun ser som en nødvendig strategi for fremtidig overlevelse. Cyborgeren personifiserer det sammensatte og det mangefasetterte, dens identitet fokuserer affinitet og berøringspunkter med andre.

Kjønnsmessig kategori

I sine teorier er Haraway influert av kvinnelige science fiction- forfattare som Octavia Butler, Joanna Russ og Vonda Mcintyre. Denne sammenblandingen mellom SF- genren og kulturteori er betydningsfull for fortolkerne av den informasjonsteknologiske era.

Selv om Haraways cyborgere har sin frigjørende kraft gjennom å ikke la seg sorteres under noen bestemt kjønnsmessig eller annen kategori, har hun desverre tilstått at hennes cyborger er en «slem pike». Hennes resonnement retter seg også opprinnelig til den feministiske bevegelse, selv om cyborgmanifestet siden har blitt tatt opp i en kanon og blitt en innflytelsesrik kulttekst.

Dog er dette en av de uklarheter som henger med i teksten hennes. Dens største begrensning som fremtidsvisjon blir altså at dens plass for mannen er minimal, ettersom Haraways hensikt rimeligvis ikke er å hevde en kjønnsoppløsning i bokstavelig forstand. På den andre siden gjør hun knapt krav på å ivareta en heldekkende profeti, til tross for at hun retorisk fastslår at vi alle er cyborgere.

Den bommerten det er å glemme halvparten av menneskeheten har som bekjent blitt begått mange ganger tidligere gjennom historien, - men da med enda betydeligere universelle påstander.

Oversatt av Truls Lie

Copyright Svenska Dagbladet/Morgenbladet

(1) (o:\Internet\side12.jpg)

JOHNNY MNEMONIC: Filmen basert på forfatteren William Gibson påpeker at menneskene via plastisk kirurgi kan designe sin kropp etter behag, operere inn barberblad under neglene, eller feste permanente glassøyne med digitalt display i ansiktet.

(2) levert

DONNA HARAWAY: Det sene nittenhundretallets maskiner har gjort skillet mellom naturlig / kunstig og sjel / kropp dypt ambivalent.

«Grensen mellom science fiction og sosial virkelighet er en optisk illusjon.»

«Våre maskiner er skremmende livlige og vi selv skremmende trege.»

«Cyborgen skulle ikke kunne kjenne igjen Edens have»

Serieboks:

Infotopia/Teknofobia

Bidrar de globale data-, tele- og fjernsynsnettverkene både til å sprenge nasjonen i fragmenter og til å stykke opp tilværelsen i småbiter; kort sagt: forandrer den oss som individer enten vi vil det eller ikke? I denne serien ser Morgenbladet på den teknologiske utviklingens forventinger og trusler.