Profilerte generasjoner

På tross av dette er ikke Profils vei gjennom den norske offentligheten uten allmenn interesse, langt ifra. Ikke minst på grunn av det Profil ikke ble rundt 1970, da «panelets Profil» så dagens lys.

Ved lanseringen ble det blant annet uttalt at vi på langt nær er ferdige med 1970-tallet. Og det er sant nok, det henger igjen løse tråder nok til et helt nøste. For mens enkelte kaller det norske syttitallet for en slags «polarmaoisme», mener andre at det norske 70-tallet selvsagt var del av en større, internasjonal bevegelse til venstre, en radikalisering i forhold til Vietnamkrigen, til kolonialismen, til studentopprøret. Mot dette igjen anfører en Tron Øgrim at den litteraturen som ble oppfattet som synonym med både Profil og med AKP (m-l), sosialrealismen, var og fortsatt er Norges dominerende litteraturform og vil være det til langt ut på 2050-tallet. Dessuten kan Haavardsholm hjelpsomt opplyse at man rett og slett syntes det litterære liv i Norge var så anemisk på sent 50-tall og tidlig 60-tall.

Det er faktisk påfallende hvordan ellers stridbare (halv)gamle radikalere blir samstemte i lovprisningen av «de som kom frem» gjennom 70-tallets Profil. Norges fremste forfattere, eksepsjonelle, glimrende, selvskrevne i den norske kanon, etc.

Sannheten er jo at de fleste av disse er, eller er i ferd med å bli glemt. De betyr stort sett ingenting for folk under 35. Vel å merke at radikalismen ikke er problemet: Øystein Lønn og Kjell Askildsen, Norges fremste forfattere, har begge en radikal politisk innstilling, men sosialrealister er de ikke.

Det kan hevdes at selve flaggskipet, Dag Solstad, i dag er interessant på grunn av en humor og en absurd sans han demonstrerte allerede før Profils forvandling sent på 1960-tallet. Arild Asnes fremstår i 1995 derimot som en forvirrende blanding av kitsch og high comedy, man tror det kanskje er parodien på et verk om religiøs omvendelse. Og knapt noen 90-tallslesere foretrekker Haavardsholm, f.eks., fremfor de som skrev sine beste verk på det utskjelte sene 50-tallet: Vesaas (Fuglane), Sandemose (Varulven), Borgen (Lillelord), ja sågar Hoel (Trollringen).

Saken er vel at Profil på 70-tallet var et mislykket fadermord og en parentes i norsk kulturhistorie. Så lenge de som skriver kultur- og litteraturhistorie enten var med i Profil eller i det minste er født før 1955, kan nok ballongen holdes oppblåst. Men alle andre vil se at den modernismen som kom frem til Norge på 60-tallet, og dukket opp igjen på 80-tallet som postmodernisme, representerer den reelle, naturlige progresjonen i norsk kulturliv. Det er vanskelig å vurdere 1970 som noe annet enn politikkens seier og påfølgende 10-årsprimat overfor litteraturen, eller som Jahn Thon selv oppsummerte fallet ut av den europeiske diskursen: «Det vi trodde på forsvant i det politiske dragsuget.»

lm

Dyre lærepenger

Det er ille nok at universiteter og høyskoler fremstår som stappfulle oppbevaringsanstalter, at den frie universitetsmodellen og grunnforskningen tynes stadig hardere: I tillegg skal studenter etter år i kvernen bli gjeldsslaver resten av livet, hvis de ikke simpelthen tar konsekvensen av systemet og blir griske som de lærere og leger alle elsker å hate.

lm

Artikkel automatisk generert, 15/10-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.