BILLEDKUNST: Dixi
34 unge kunstnere
Langesgate 1
Utstillingsrekke til 29. november
(ny åpning annenhver fredag)

Dixiland

Billedkunstnerne Karl Hansen, Anne Lise Stenseth og Anne Grete Thoresen har tatt initiativet til en større utstillingsserie - Dixi tar sikte på å synliggjøre en ny generasjon kunstnere.

Gruppen i Langesgate 1 stiller ut i fire omganger med i alt 34 kunstnere. Dixi har tatt modell etter utstillingsrekken Uteksi som ble avholdt i Oslo i 1984.

Men hvorfor er en så markant presentasjon av en ny generasjon viktig? Pressemeldingen gir svar på det: «Det er for tiden stor aktivitet i norsk kunstliv, med nye gallerier, museer og nye tidsskrifter. Det florerer av nye uttrykksformer og vi ser et stadig stigende antall aktive unge billedkunstnere… Vi ønsker med Dixi å gjøre en bred markering av tendenser i det norske kunstliv… Ved å vise arbeider av nyutdannede billedkunstnere, vil vi sette vår situasjon, våre tanker og holdninger i fokus».

Vanskelige lokaler

En stor og gjennomført katalog presenterer alle deltakerene samt inneholder en fyldig tekstdel. Katalogen fungerer som en frittstående eller suplementerende del av utstillingene. Det du ser i katalogen er ikke nødvendigvis det som stilles ut.

Etter å ha sett den første utstillingen synes det klart at den største prestisjen er lagt i katalogen og selvpresentasjonene. Taktisk nok, siden katalogen er dokumentet som blir stående igjen for ettertiden, - men dette lover ikke bra for utstillingsfronten hvis den nye generasjonen neglisjerer hva som skjer de facto.

I utstillernes favør er lokalene derimot vanskelige. Dårlig belysning og slitte kontorlandskaper gjør sitt til at lokalene blir dominerende. Men til tross for gode ideer, sitter det igjen en generell følelse av at engasjementet mangler.

Gruppen tanker og holdninger kan godt oppsummeres på følgende måte: «Hvem er jeg, hvem er du, hvorfor er vi det vi er?» Leting etter egen identitet, enten historisk, psykologisk, familiært, eller som offentlig person, - spørsmålene forsøkes besvart, eller belyst via en konseptualistisk form.

Poseringer

Blant utstillerne har Gry Hege Johansen laget et stamtre for sin og kjærestens familie. Treet ender i en fotomontasje av kjæresteparet: We are family. Johansen og kjæresten skal ha barn. Antagelsen bekreftes av ultralydbildet i katalogen. Mer personlig og ærlig går det vel ikke an å bli. Når Johansen selv er tilstede med tydelig mage blir graviditeten en pågående performance, og som betrakter føler man seg berettiget til å være innviet i den private situasjonen.

Billedkunstneren AnnŽ Olofsson bruker velkjente virkemidler for å vise individets indre samtale når hun i installasjonen Still mute - but there is some things that has to be said tar i bruk buktalerdukken. Hverken dukken eller Olofsson er tilstede i lokalet, men representeres gjennom fotografier hvor de går mer eller mindre opp i hverandre. På et lite podium midt i rommet står en mikrofon og en stol klar til forestillingen. Samtalen med Olofssons alter ego må du lese deg til selv gjennom et manus som ligger på stolen. Dukken truer med å avsløre Olofssons sanne identitet om den ikke får tilfredsstilt sine behov samtidig som den skremmer henne med døden. En interessant idŽ, men symbiosen av dukke/person i fotografiene virker unødvendig forklarende.

Tisser på seg

I et hjørne er en monitor montert slik at skjermen kokett vender seg mot veggen. Utsnittet viser skrittet til en mann i hvite bukser. Knut sdam tisser på seg og urinen renner nedover buksebenet. Væsken gjør at du kan skimte kjønnsorganet hans gjennom tøyet. Ren nytelse over å gjøre noe ulovlig, ekkelt og poserende på samme tid? Slik skjermen er plassert, betyr det vel at han på samme tid skjemmes og flørter med betrakteren. Slik barn gjør når de har gjort noe ulovlig og venter på oppmerksomhet.

I forordet til katalogen står det om den nye generasjons kunstnere: «Blikket rettes utover og innover på samme tid, og kunstnerne søker å delta i en større diskurs». Skal man holde pusten og vente på neste utstilling?

TONE HANSEN

DYVEKE SANNE: «Hun ropte så høyt hun kunne mens hun hoppet opp og ned - skynd dere, dere når meg aldri igjen». Sannes katalogbidrag fra annen del av ustillingsserien Dixie.

ANNÉ OLOFSSON: Symbiose dukke/person - individets indre samtale vises gjennom bruk av buktalerdukke.