En navlestreng av stål

Roman

Solum forlag

Dorian Gray i Holocaust

Å skrive fiksjon om Holocaust er så fristende at mange ikke kan la være. Det er lett å forstå. Problemet som melder seg er at Holocaust da har en tendens til å behandles som en litterær workshop i menneskets essens etc, og neglisjeres som historisk erfaring.

Det forvridde ansiktet gir assosiasjoner til mødres advarsel om at «hvis du fortsetter med det der, kommer du til å bli slik». Bokens problemstillinger bygger på samme tankerekke: blir man ond av å utføre onde gjerninger? Vil en nasjon alltid forbli barbarisk fordi den engang utførte barbari?

Legitime spørsmål, og Brekstad behandler dem gjennom den gamle mannens distanserte selvransakelse over hundrevis av sider uten av det blir direkte uleselig.

Verre blir det med kjernespørsmålet i shoah-sjangeren: hvordan kunne mennesker finne på å gjøre dette, en kulturnasjon atpåtil og så videre. Her begår forfatteren den samme synd som for eksempel Spielberg i Schindlers liste; hele Holocaust og alt det innebar rulles inn i et menneske. Det kan virke som om noen kunstnere ikke synes øyevitneskildringer er nok - de er for fragmenterte, for spesifikke. For virkelig å kunne gå til verks på denne mest frodige eng i etikkens landskap lager man derfor sine egne KZ-opplevelser på kjøkkenbenken, så får man alle aspekter med samtidig. Leseren av En navlestreng av stål bør derfor ikke forbauses over at kommandanten i sin ungdom hadde en jødisk kjæreste. Med blåsvart, krøllete hår, for sikkerhets skyld. Akk ja.

«Hvordan kunne det skje» blir et enerverende spørsmål når man søker svar i skjønnlitteraturen, all den tid det vitterlig eksisterer dokumenter på hvordan det foregikk i virkeligheten. Hvis forfatteren har suget næring til skrekkfortellinger som utspiller seg i konsentrasjonsleirene fra eget bryst - hvilken gyldighet har de da? Og dersom de er fristilte gjenfortellinger av faktiske hendelser - hvilken rett har man til å lage blandet salat av dem på egen hånd?

Noen avsnitt tyder på at Brekstad ikke er helt ubevisst denne problematikken. I hovedpersonens dialog med sin terapeut tar han til tider opp spørsmålet om hva som er sant eller ikke, hva som er hensikten med å gjenfortelle hendelser som kan ha blitt forvridd av en sviktende hukommelse. Han har også vært såpass forsiktig med bruk av stedsnavn, egennavn og årstall at man ikke uten videre kan slå ned på iøyenfallende historiske feil.

I bokens siste del drar hovedpersonen tilbake til Tyskland, der han motvillig blir vitne til sammenkomster mellom en døende eldre garde av nazister og unge snauskaller. Samtidens nazister betrakter han som en patetisk etterapning av sin ungdomstid med trommehvirvler og fakkeltog. Hans fullkomment manglende evne til å se sammenhengen mellom fortidens og samtidens nazister er en treffende beskrivelse av det begrensede synsfelt som preger mange i den eldre generasjon. Det er dessverre usikkert hvorvidt Brekstads fiktive Holocaust-memoar kan endre på dette, eller hvorvidt en tøddel er blitt lagt til i en økt forståelse av det uforståelige.

BJØRN GABRIELSEN

Artikkel automatisk generert, 15/10-95, kl. 14.38 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.