![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Et barn
oversatt av Sverre Dahl
Gyldendal Norsk Forlag
Thomas Bernhard vei fra et akseptert og institusjonelt basert livsløp mot sin egen selvbaserte iscenesettelse som rabiat litterat.Vi leter ofte etter kredibilitet hos en forfatter. Tradisjonelt har kredibiliteten vært synonymt med engasjementet i forfatterskapet. Vi har, tradisjonstro, sett etter det moralske magnetfeltet som direkte eller indirekte gir oss en viss peiling i teksten, som kan tilføre en større eller mindre grad av nødvendighet i det som faktisk skjer. Nødvendigheten er likevel forrædersk, den ser ikke ut til å anerkjenne noen begrensninger, den kan uten problemer ta et infinitivt antall retninger og sørge for at teksten overlever, som betyr at forfatteren overlever - også som forfatter. Påstanden her er at den skrivende overlever fordi forfatteren overleverer forfatterens engasjement. Ikke mer og ikke mindre. At det i realiteten dreier seg om en litterær ambisjon: det nødvendige tenkt som det ambisiøse.
Antallet og mengden av ambisjoner hos Thomas Bernhard reflekterer ikke minst en østerriker i Østerrike, et enkeltindivid som kultiveres i kulturstaten/ nasjonen/ tradisjonen. Ironisk nok presenteres nå Et barn på norsk, etter at hele senproduksjon- en til Bernhard allerede er oversatt og introdusert, etter at vi er blitt presentert for Bernhards polemiske ekskurs og oppgjør med denne tradisjonelt tenkte kulturstaten - som jo er tilfelle, Østerrike er synonymt med det kontinentalt klassiske. Ingenting hadde vært det samme uten Habsburgmonarkiets Hochkultur, enten vi liker lukten av den eller ikke.
Kanske derfor ekstra pirrende å lese dette ene bindet av hans erindringsverk i fem deler, der Bernhard stiller seg selv åpent, slik han allerede har gjort i Wittgensteins nevø.
pningssekvensen kan leses som en åpenbaring av en demonstrasjon: lille Thomas på åtte år lærer seg selv å sykle, på stefarens praktsykkel, uten å spørre først, bestemmer seg for å kjøre de tre milene til tanten i Salzburg når han først er kommet i siget, og erkjenner: «I all hemmelighet var jeg enig med bestefar: jeg hadde denne dag gjort min største oppdagelse i livet, jeg hadde gitt min eksistens en ny vending, muligens den helt avgjørende, nemlig den mekaniske bevegelse fremover på hjul. «Halvveis dit kjører han i grøften, ødelegger sykkelen og erkjenner litt til: etter frihetsfølelsen kommer alltid ufrihet. Bernhard gir et dobbelt bilde, av sin ambisiøse og sin autodidakte legning. Og av sitt forbilde: bestefaren - anarkist og upublisert skrivende, pengelens forfatter, en klisjŽfigur for alle andre enn partene direkte involvert med ham, inklusive den sensitive og nærmest verdenssultne Thomas - som Bernhard skriver om som barnet som ser opp mot sitt forbilde og sinalltid nærværende motivasjonskilde, som innprenter i ham varige inntrykk og ikke minst sin egen kjerne av livsfilosofi: den menneskebestemte friheten, som ytterst sett er å beholde livet eller å ta det. Uten tvil sterk kost for oss idag, vi ville kanskje aller helst betegne det som uheldig innflytelse, eller: urettferdig innflytelse. Mot barnet i barnet, og glemmer at det tross alt er der i barndommen spørsmålene - de kostbare spørsmålene - ofte blir formulert. Bestefarens intensjon var, slik Bernhard fremstiller ham, å utvikle og kultivere en sunn opposisjon i barnebarnet mot en eksisterende opportunisme i samfunnslivet generelt. Det er kanskje noe av det som er nødvendig i erindringsdiktningen, å utlegge de tidlige spørsmålskildene for å vise hvor en ambisjon begynner, om ikke nødvendigvis hvorfor. At Bernhard som outsider hadde et behov for aksept er et fenomen vi kan kjenne igjen her hjemme hos lokale skrivende. Slik Bernhard forteller om sin oppvekst og familiebakgrunn, forteller han om den samme rasen av ydmykede amibisiøse som befolker Dostojevskijs prosa. Det er behovet for å kultivere en verdensanskuelse på sin egen livserfaring som drev bestefaren til å drive Bernhard inn i et åndelig kostbart prosjekt, kostbart fordi det for en østerriker må skje på en klassisk-kulturell grunn som ikke engang en undergravende rebell som Bernhard hadde mulighet til å fraskrive seg bånd og røtter til.
Røtter som inkluderer, i tillegg til wienerklassisismen, stats-katolisismen og Tysklands-importen nasjonalsosialismen. I Et barn er det barnet og skolegutten som fra et froskeperspektiv personlig opplever og erfarer «stor» historie, som får kroppskontakt med to dekadente åndsstrømninger hjemme, på skolen og i nabolaget. kalle katolisismen dekadent er plausibelt for Bernhard, han siterer ordrett bestefaren for å belegge påstanden om kirken som en utsuger og en kollaboratør med den østerrikske statsmakten. Det er to absolutte institusjoner der han bare kunne ha kultivert sin egen latente opportunisme, og han gir implisitt bestefaren hovedæren for at det aldri skjedde, han gir ham kreditten for at han ble styrt i motsatt retning, fra det aksepterte og institusjonelt baserte livsløpet mot sin egen selvbaserte iscenesettelse som rabiat litterat.
Bernhard tilkjenner seg en drift, en livsambisjon, et sterkt element av rivalisering og konkurranselyst. I Et barn takker han indirekte andre, ikke minst bestefaren, for retningen den tok.
KURT G. SWEENEY
BT: BERNHARD: En barndom som skapte en forfatter. Foto: Andrej Reiser.