Meir enn regn

Noveller, 146 s.

Samlaget

Høstens gullkorn fra Grytten

Det kommer «meir enn regn» fra Vestlandet, og mens regnet blir værende der borte, så kan mer håndfaste ting som Frode Gryttens solide novellesamlinger eksporteres til andre landsdeler også.

Grytten er en forholdsvis ung mann, og han skriver om gutter og unge menns erfaringer, stort sett, selv om han også skildrer parforhold. Noen av de ni novellene foregår i Odda, andre i byen, en i Irland, og en i Bolivias hovedstad. Men det betyr mindre hvor handlingen foregår, det viktige er måten Grytten behandler stoffet sitt på, den evige lengselen etter mening og kjærlighet.

«Eg blir her, eg drar ikke» handler om savnet av en far som fortelleren hater, som han ikke har sett siden han dro hjemmefra. Han er hjemme i bygda for å begrave den strenge faren, en betydelig drivkraft i det lokale menighetsarbeidet, som syntes juling var en viktig del av oppdragelsen. Sønnen går inn på foreldrenes forbudte soverom, tar på seg farens klær, som passer perfekt, og ser i speilet at han ligner sin far slik han husker ham.

«Kommunistar» dreier seg også om fedre, autoriteter og klassesamfunnet i Odda, året er 1969. Arbeiderbarna er bedt opp til direktøren i åsen for å spise kaker og boller som ble til overs etter forrige fest, men fedrene vil ikke at barna skal la seg mate med smuler fra kapitalistene. Mødrene, derimot, vil ikke at barna skal gå glipp av et av sine få «velferdsgoder». Oppe i direktørboligen spiser guttungene seg stappmette, deretter konfiskerer de en flaske Four Roses på vegne ar arbeiderklassen, sniker seg ned i garasjen, setter seg inn i direktørens Chevy Fleetline 57, fortærer whiskyen og dekker bilen både utvendig og innvendig med spy.

«Kommunistar» er Gryttens nostalgiske utskeielse i en mer humoristisk og surrealistisk retning. Resten av novellene har dystrere og mer lengtende undertoner. Grytten forandrer formen på novellene alt etter hvilket tema han behandler. Et par av de korteste tar for seg lengselen etter en kvinne som er der, innen rekkevidde, men som snart vil forsvinne og etterlate fortelleren i en tilstand av overveldende meningstomhet. Disse historiene er formet som en eneste lang setning, en intens utmaling av en følelse som tar all oppmerksomhet.

«Hundar samlar seg», om to ranere som har drept en gammel mann, er derimot stykket opp i små avsnitt som flytter seg mellom flere tidsplan, ranerne på rømmen, frykten for å bli tatt, skyldfølelsen, selv ranet og mordet. Grytten lykkes godt i å få frem nye perspektiver gjennom sine formeksperimenter.

Flere steder er ikke galskapen langt unna, eller den er der allerede, på en armlengdes avstand, som i «Snø & sjokolade» hvor en tidligere bokser har isolert seg i en leilighet mens han venter på «den store kampen». Soverommet er overfylt med papir hvor han har skrevet diktet «Den store kampen», hver gang med ørsmå variasjoner.

Gryttens noveller er sikkert ikke de beste som er skrevet om den store lengselen etter kjærlighet, enten det gjelder en far, en kvinne eller en venn. Og kanskje er årsaken til anmelderens entusiasme at han leser sine egne, lignende erfaringer inn i novellene, erfaringer som ikke er så allmenngyldige at de fortjener å komme komme ut i bokform?

Jeg tror ikke det er tilfelle. En novelles interesse er ikke først og fremst avhengig av forfatterens og leserens felles erfaringer. Det handler også om måten historiene fortelles på, den holdningen til språk, samfunn og menneske som ligger bak. Det handler kort sagt om at Frode Grytten behersker novelleformen, han vet hva som må til, hva som kan utelates og hva som blir liggende igjen og vibrere mellom linjene og i leserens opplevelse.

MIKAEL GODØ

BT: FRODE GRYTTEN: Noveller som vibrerer mellom linjene. Foto: Oddleiv Apneseth.

Artikkel automatisk generert, 15/10-95, kl. 14.38 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.