Laks

Roman, 252 s.

Aschehoug

BOK

Kjedelig på landet

Laks beskriver bygde-Norge slik alle nesevise byfolk tror det er.

Knut er på ferie hos slekten sin og leseren bli hurtig introdusert for store deler av familien. Det blir mange navn å holde styr på etterhvert, og for å hjelpe leseren er boken utstyrt med et slektstre hvor familiens avgreninger vises. Fortellingen er i tredje person og spretter fra karakter til karakter, uten nevnte tegning ville det vært temmelig umulig å holde styr på hvem som er hvem, med den blir det bare ganske vanskelig. Noe av problemet i boken er at alle karakterne får slippe til, dermed blir leseren litt kjent med mange - det tok meg 200 sider før jeg hadde sånn rimelig kontroll over hvem de forskjellige var.

Handlingen er sentrert rundt Kåre og hans sosiale udugelighet, Knut kan ikke fordra sin tremenning, men prøver å gjøre det beste ut av det. Knut prøver stadig å få i gang en samtale med Kåre, men han blir bare irritert over byguttens evne til å ordlegge seg, og egentlig liker ikke Kåre å prate i det hele tatt. Det kommer ikke som noen overraskelse at Kåre har hatt en vanskelig bakgrunn, moren lever alene på en gård langt oppe i heia, mens faren lever sitt eget liv som relativt vellykket lokalpolitiker, mens Kåre putter i seg en morfintablett om dagen. I det lille samfunnet vet alle om Kåres problemer, men folk fortrekker å snakke om stakkaren istedet for å hjelpe ham.

Beskrivelsen av det lille stedet og dets mennesker minner sterkt om hvordan kjekke Oslo-ungdommer kommenterer stedene de kjører forbi på vei til Geilo og en weekend med telemark og after-ski. For her er det mutte bønder, og når de til slutt bestemmer seg for å si noe snakker de med en bisarr dialekt. Om dette er virkeligheten vet jeg ikke, men det morsomt å trodet. Det mest spennende som skjer i dette stedet innerst i en fjord, omkranset av stupbratte fjellvegger, er at en eller annen kar fisker en fisk.

Vendepunktet for forholdet mellom Kåre og verden skjer da han klarer å lure med Knut på en bestigning av Helvete. Helvete er en 1000 meter høy fjellvegg som går fra fjorden og rett til himmels, her er det ikke vanskelig å se diverse symbolikk, og en noe lettbent holdning til hvilke krav fjellklatring stiller.

Det beste i boken er dialogpartiene mellom Knut og de fastboende, her får Zakariassen frem byguttens hippe språk og referanser mot Stryningenes trauste riksmål. Knut fremstilles som en fremmelig kar fra Oslos vestkant, som stikker opp til sommerskisenteret for å stå snowboard. Men i detaljene rundt Knuts karakter dukker det opp en del litt snodige saker, som kjent er musikk viktig for ungdom - særlig i snowboardmiljøer. For å skille den kule Knut fra foreldregenerasjonen fortelles det at han digger artister som Stevie Ray Vaughan, Sting og Johnny Winter. Men dette er da Smuget-musikk og ikke noe en progressiv ung dude hører på, derimot kan det godt tenkes at foreldrene gjør det. Dette er høres kanskje ikke viktig ut, men for meg svekker slikt troverdigheten.

Zakariassen er en god håndverker, men det er nå en gang slik at en roman trenger en god historie, og det har ikke Laks. Fremdriften er for dårlig, og når klimakset kommer blir det selvfølgeligheter.

MORTEN ABRAHAMSEN

bt: OLAV ZAKARIASSEN: God håndverker med for svak fremdrift.

Artikkel automatisk generert, 15/10-95, kl. 14.38 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.