KRONIKK: Forandringsstrategier i 30 år

Peter Handkes skjebne demonstrerer med all mulig tydelighet veien fra 60- til 90-tall. Den samtale mellom forfatter og leser han ønsket, den umiddelbare kontakten med publikummet er blitt borte. Hverken kritikk eller bekreftelse skaffet ham den nødvendige resonnans lenger. Likevel har han fortsatt å skrive om det vi ikke tenker over - men som former våre liv.

Handke var en produktiv forfatter og fremfor alt dramatiker. Hans tre skuespill (Publikumbeschimpfung, Selbstbezeichnung og Weissagung) kom på trykk i 1966, deretter i 1968 fulgte Hilferufe og samme år hans mest kjente og vellykkede dramatiske arbeide, Kaspar.

Målmannens angst ved straffesparkmerket, Die Innenwelt der Aussenwelt der Innenwelt, Der kurze Brief zum langen Abschied og Kravløs ulykke er Handkes mest kjente prosaverk. Handkes skrift gjelder aldri ivaretagelser av den litterære konvensjonen. Stedene er enten en radikal scene dvs. erklærte fiksjoner eller radikalt særegne steder: Amerika, St. Victorie, «det sydlige lavlandet» eller «nordfjellene» - som ikke står for steder, men for stedets høyeste betydning.

Personene er inngått i sine roller uten en personlig rest, det ser ut som om de stigmatiseres etter yrke, alder eller kjønn; som om de var kjennetegn underveis. Handlingen er modellaktig multiplisert, tilpasset den (trivielle) historien, eller er blitt til en redning. Språket er alltid satt i sammenheng, som mange kompositter og neologismer, i likhet med begrepsmusikk, lyse passasjer hvor en ren melding (Nachricht) ville vært malplassert. Silentium; det som ikke lar seg uttale virker kjent. Handkes egenart; det finnes ikke en setning som ikke er båret av ønskets intensitet, som ikke bekjenner seg til både sentiment - eller ressentiment - og erkjennelseserobring. Handkes setninger er tynget av budskap og hans høyeste ønske, det mest pregnante er å lære. «Sålenge jeg kan huske, hadde jeg alltid hatt behov for en læremester» står det i Lehre der Sainte- Victorie. «Utenfor det lærefelleskapet fant jeg ikke min plass», sier Handke.

Det er ikke bare læreren og kunstneren John Ford, maleren Paul Cezanne og forfatteren Adalbert Stifter som er Handkes læremestere - det er verden som føyer seg til en «Lernwelt», især naturen, dens formasjoner og fenomener. Leseren opplever Handkes skrift som nøyaktige nedtegnelser av hans for- bilder. Handkes prosjekter på personlig opplevde utfordringer; hans reaksjon på samtidens beskrivelsesimpotens besvarer han med en insisterende tydelighet, full av ressentiment - men søkende. Handke leter etter løsninger ved å legge frem modeller og strategier fra kulturens arsenal. Den selviscenesatte forfatterens karrierestart på midten av 60- tallet, da han opptrådde som rebell med den opposisjonelles bravur og med sin Beatle- image, satte ord på hans generasjons lengsler etter fornyelse. Handke grep inn overalt hvor han ante forkalkede bastioner - og dette destruksjonsarbeidet krevde hele hans publisistiske energi. Handke attakerte, samtidig lekende og kraftfull, sine kollegers yndlingsfortellerprogrammer (Princeton), teaterbesøkerens resepsjonsvaner (Publikumbeschimpfung), sosialiseringsmekanismer (Kaspar) og senkapitalismens morals atferdsstereotyper (Der Ritt über den Bodensee).

Det Handke håpet å oppnå med litteraturen var egentlig en politisk fordring, et politisk krav om selvbestemmelse over følelser, tanker og handlinger. Det skulle, etter årene med Hitler og etterkrigsutviklingen, forhindre tilbakefall til totalitære og udemokratiske strukturer.

60- årenes proteststrøm og tidens innovasjonstrang innenfor kunstproduksjonen skaffet Handke et forfatterimage og han ble en etterspurt holdningsinstans. Det han skrev og uttalte virket alltid nytt og provokativt. I de pluralistiske 80- årene, etter at studentopprøret ebbet ut, forsvant Handkes ønskede samtale mellom forfatter og leser, den umiddelbare kontakten med publikummet. Hverken kritikk eller bekreftelse skaffet ham den nødvendige resonnans lenger.

I et medium- og konsumstyrt samfun blir enhver stemme uhørbar med mindre den har en nyhetsverdi. Handke finner intet gehør lenger. Mens Handke på 60- tallet angrep et formet samfunn, opponerte han på 80- tallet mot et relativt åpent. Men det var utvilsomt bare den første strategien, fulgt opp av hans meningsfeller, som kunne føre til gehør.

I mai 1966, etter at hans roman Der Hausierer ble antatt av Suhrkamp, fant det sted en sammenkomst i den rennomerte «Gruppe 47» i Princeton. Handke leste fra sin debuttekst for etterpå å ta ordet og formulere sin dom over sine kollegers forfatterskap. Han ble øyeblikkelig sammenkomstens viktigste begivenhet.

Handkes «skjellsord» om gruppens «Beschreibungsimpotenz» trakk han snart tilbake for å forklare hva som egentlig sto bak hans generelle angrep, hans overraskende kupp; «Jeg har ingenting imot beskrivelsen, jeg ser snarere på beskrivelsen som et nødvendig middel for å oppnå refleksjon. Jeg er FOR beskrivelsen, men ikke for den slags som i dagens Tyskland blir proklamert som «Neuer Realismus». Det blir nemlig miskjent, at litteraturen lages med språket, og ikke med ting, som blir beskrevet med språket» Handke rettet dermed oppmerksomheten mot ideologikritiske konskvenser dette kan resultere i. Så lenge ord for en gjenstand innenfor en naivistisk realismeforståelse blir tatt som gjenstanden selv, forblir det ubemerket i hvor stor grad språket blir manipulert for samfunns- og individuelle formål.»

Nettopp for å kunne unngå språkets villspor, labyrinter må først «språkets onde» gennomskues, det konstruerte som forespeiles som det gitte. For å rive seg løs fra språkets makt, de simple hverdagslige språkmodeller i fiksjonen, innebærer ikke nødvendigvis søken etter nye fremstillingsmåter; det gjelder å gi plass til den subversive bruken av formingsmidler. For netopp på denne måten vil språkets potensiale kunne komme undet et kritisk blikk. Denne destruktive metoden forkynte Handke tydelig i sitt programverk «Ich bin Bewohner des Elfenbeinturms»: «Jeg har ikke funnet opp historier, jeg har funnet historier». Det gjaldt å avsløre erkjennelse- og handlingsautomatismer med hensikt å frigjøre seg fra alle kulturelle automatismer. Denne emansipasjonsmetoden var kunstnerisk fruktbar og politisk sprengende - de ubevisste stereotyper ble undersøkt, noe som ga en oppklaringseffekt. Handkes ry på 60- tallet lå i kritikken av ideologiske språkmåter og bruddet med størknede livsformer og hans iherdige krav om å forbinde disse tidens sentrale «Denkmotive». Derfor ignorerte Handke bevisst handlingskonvensjonen i fortellingen «Die Hornissen» eller avsløringskonvensjonen i kriminalromanen Der Hausierer, derfor opphevet Handke instansen aktør/tilskuer i teaterstykket Publikumsbeschimpfung, fordømte menneskets avretting ved hjelp av språket i Kaspar og tok avstand fra illusjonen om et trygt, farefritt fornemmelses- og erkjennelsesperspektiv i romanen Målmannens angst ved straffesparkmerket. Handke aktualiserte utviklingsromanens form i Der kurze Brief zum langen Abschied. Selv i hans mors biografi Kravløs ulykke blir et samfunns livsmodell anklaget, en modell som ikke gir underklassekvinner et personlig frirom som kunne føre til selvfrigjøring, om det enn måtte være selvmord.

Handke attakerte konsekvent følelsesklisjeer, alminnelige vendinger og konsumerte fremstillingsmodeller, tankemåter og adferdsmønstre og konvensjoner i sin helhet. Han visste alltid å presentere seg som en kyndig fornyelsesstrateg. Handke betraktet litteraturen som et alltid nytt «Lernprogramm» for sitt eget liv, noe som hevet ham over kulturbedriftens marketing-fenomener. I 1967 formulerer han: «Jeg forventer av et litterært verk noe nytt for meg selv, noe som endrer meg, om bare til en viss grad, som kan bevisstgjøre for meg noe jeg ikke har tenkt på før, en ny mulighet til å se, tenke, snakke, eksistere.» Litteratur som motpol til den sementerte virkeligheten impliserer løsrivelsen og «destruering av all verdens bilder som tilsynelatende er endelige». «Jeg har bare ett tema: å bli klar over meg selv, å bli klarere, å bli kjent med meg selv eller å ikke greie det, å lære hva jeg gjør galt, hva jeg tenker galt, hva jeg ikke fornuftig tenker, hva jeg ufornuftig sier, hva jeg automatisk sier, hva også de andre ufornuftig gjør, tenker og sier; å bli oppmerksom og å gjøre oppmerksom, å bli mer sensibel, følsom, gjøre ting ordentlig, pålitelig og riktig og å bli det selv for at også de andre kan eksistere som pålitelige og sensible, for å kunne være i stand til å forstå bedre de andre, for å kunne omgås med dem.»

Handkes poetologiske credo «Jeg er overbevist om den begrepsoppløsende og dermed fremtidsmektige poetiske tankegangs kraft,» utstrålte hans aversjon mot skjematiske artikulasjoner og livsmåter, troen på en ideologimotstandsdyktig litteratur og håpet om en maktfri sameksistens. I Handkes poetiske landskap skulle det være plass for «Sprechfolterungen» som påtvinges samfunnsordningen, hvor formler fra «samfunnets språkfundus» ikke gjelder lenger, foregriper de enkelte biografier, som morens, foregriper den uhellsvangre historien, især tyskerens fascistiske bestialiteter; litteratur hvor «fredens lov» kunne virkeliggjøres.

I Publikumbeschimpfung ytrer Handke sin kritikk overfor de dødelige maktforholdene: «…ihr Banditten, ihr Strolche, ihr Stiernacken, ihr Kriegstreiber, ihr Untermenschen, ihr roten Horden, ihr Bestien in Menschengestalt, ihr Nazischweine.» Han skiller seg fra sine samtidige med sin livsbejaelse i en generasjon som står for en skeptisk-distansert livsholdning. Fremdeles vil Handke gjøre oppmerksom på det som blir «ubetenkt», men egentlig varsler (antyder) det høyst tenkelige.

Artikkel automatisk generert, 15/10-95, kl. 14.38 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.