FILM Kapring i høy hastighet Under Siege 2 Regi: Geoff Murphy USA 1995

Juling, ellæh?

<I>Kapring i høy hastighet<I> har kvittet seg med endel av de mindre sjarmerende trekk ved den forrige Ryback-filmen, <I>Kapring på åpent hav<I>. Sistnevnte bød på overflødigheter som: fårete Gung Ho-buddyisme, malplassert rock'n'roll-sjargong på skurkesiden, samt en trassig hets av rangordninger til fordel for individuell handlekraft og machismo (Seagal, selvfølgelig). På toppen av det hele var den krydret med antydede hykleri- og korrupsjonstendenser i Pentagons lederskikt (eller hvor det nå var). Disse antydningene er knapt noe savn, tendensiøse og tildels irrelevante som de var. I denne filmen har vi bare det ene, brodne karet (Dane) som er nødvendig for å dra de høyteknologiske skurkestrekene i gang, ellers er Uncle Sam en stødig allianse. Til gjengjeld har produksjonen fått låne et par Stealth-fly og alle er formodentlig glade.

Det går nødvendigvis en del blod og menneskekropper til spille under kapringen. Slik kommer Seagals brutale ferdigheter til sin rett. Attpåtil tas Seagals niese som gissel…let the butchery commence! Seagal dreper en av de første kaprerne som kommer inn i vognen han befinner seg i, og slenger ham UT av toget for syns og sikkerhets skyld. Hva slags taktikk er det?

Det morsomme med slike filmer er at man, såfremt manus er noenlunde vanntett, hele tiden stilles overfor taktiske valg, skiftende strategier og annen moro som utfordrer de ivrigste tilskuerne til å være i forkant av heltens beslutningsevne. Å bivåne den sprengkompetente kokken Rybacks egne initiativ og multimilitære ferdigheter kan sågar gi tilskueren en viss illusjon av å lære noe. De fleste spørsmål man stiller seg underveis på denne togturen blir i de fleste tilfeller besvart av situasjonen, les: tidspress. Hvordan kan de være så sikre på at (alle) de slemme (i kupeen) er ordentlig drept? Hvordan kan de vite at skurkene med automatvåpen ikke låser fingrene om avtrekkeren i det de drepes, med drepte gisler til følge? Og så videre. Tidspress og råprioriteringer, ikke ulikt makthavernes begrunnelser for å bombe hele toget: bedre å ofre en håndfull gisler enn å la Dane legge Washington D.C. i grus.

Det samme tidspress kan kanskje tjene som begrunnelse for Seagals forunderlige nonsjalanse idet han beveger seg høylydt pratende inn i mørke kupeer som strengt tatt er potensielle dødsfeller, men en mer nærliggende forklaring av Seagals sinnsro er at han har lest manus. Det er forståelig at de vil unngå klisjeen med «pistolen først rundt hjørnet» ved hver bidige dør de går gjennom, men det får da være måte på slendrian av en elitesoldat.

Filmer som spiller så hardt på militære disipliner som taktikk, forsiktighet, logikk, etc. er desto mer sårbare for tilfeller av logisk brist. I verste fall blir det like tilfredsstillende som en forhåndsannonsert brannøvelse, for de av oss som prøver hardt å leve oss inn i svineriet.

Men - dette manuset er riktignok sjablong-preget, men forøvrig ryddig og sjangertro nok, og det er forsåvidt mer enn man turde håpe fra regissøren av Young Guns II. Ingen av de ovennevnte tvilstilfellene er tilstrekkelig graverende til å ødelegge innlevelsen fullstendig; en innlevelse som allerede har fått en solid knekk etter åpningsscenen, der Steven Seagals navn staves over lerretet mens en rakettoppskytning buldrer i bakgrunnen i all sin flammende, røykbelagte prakt…selv fjortenåringer får hår på brøstet. Etter en slik hyler av en åpning svelger man hva det skal være fra mannen med det dempede uttrykk. Seagal er bedre jo mindre han sier. Hans få tilløp til tørrmuntre, ironiske nyanser kommer ut av det blå og peker i retning av de tilfeldigste stemninger. Understatements er vel og bra, men Seagal kler den renskårne Johan-figuren bedre. Selv hans monotone soveromsstemme er til å holde ut denne gang, i motsetning til forrige film, der den til tider ble direkte klam.

Sum: noen klisjeer i et ganske stramt manus (Seagal blir forhindret i å leke sosialt geni denne gang). Mye hacking, slåssing og dreping. Litt bilkjøring, lite sex og bare en togkollisjon. Eksplosjoner, stunts, og: den obligatoriske knivkampen med styggen til slutt.

SVERRE V. SAND

BT2: Vår mann: Og vår kvinne. Steven Seagal som Ryback og Katherine Heigl som niesen.
BT1: Et blikk på ham - og du vet hvem Ryback skal måle ferdigheter med til sist.

Artikkel automatisk generert, 15/10-95, kl. 14.38 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.