Viril Veritas-serie

Med Veritas- serien fra Virgin har vi fått en interessant og omfattende katalogtilvekst med flere perler, og da mener jeg utsøkte fremførelser, ikke klassiske svisker.

Etterhvert spiser plateindustrien seg inn i platesamlingen min. For stadig nye serier gjenutgir produksjoner jeg har i meterlange rekker i vinyl-platearkivet mitt som ble påbegynt omkring 1970. Ikke noe problem for de fleste, og i grunn ikke for mitt spesialiserte arkiv heller, jeg styrer bare unna det jeg har fra før. Noen ganger betyr det å omgå nesten alle innspillinger i en bestemt serie, andre ganger betyr det å kunne hente inn igjen innspillinger som jeg lot slippe forbi meg den gang.

Dessuten er serien et tidsdokument, for innen repertoaret som spenner fra renessansemusikk til Schuberts klaversonater har mye endret seg bare de siste ti årene hva angår spillestil, oppførelsespraksis og alle de andre tingene som må falle på plass for at denne tidlige musikken skal fremstå uforfalsket og ny.

John Holloways versjon av Johann Sebastian Bach samlede fiolinsonater med bassocontinuo er et personlig dokument og et svært godt innlegg i kammertone-kampen, for her må du venne øret ditt til å gjenkjenne en A lik 415 Hz, altså betydelig lavere enn den du vil finne hos orkestersolister i det romantiske repertoaret. Årsaken til at Holloway stemmer instrumentet sitt slik er selvsagt at fiolinen hans klinger bedre når han gjør det, og derved får Bachs musikk uten videre det velkomne strøket av sødme og varme som gjør sonatene til noe å åpne ørene for. Bach tok tak i tidens populære triosonate-form med to melodiinstrumenter og continuo og skar vekk et instrument, slik at continuostemmen fikk en ny og viktigere funksjon i forhold til melodistemmen. Fargeleggingen av continuostemmen er med andre ord helt vesentlig for denne musikken, og på Holloways innspilling varierer fiolinstemmen mot et kammerorgel, et cembalo og en cello, noe som gjør det mulig for solisten å få frem svært fine nyanser i musikken, og som dessuten gjør innspillingen til noe vi gjerne lytter til. For problemet med to timer og ti minutter fiolinsonater på strak arm er kanskje for mange at det kan bli litt vel meget av en musikalsk ting, noe som Holloway gjennom det varierte bakteppet solostemmen hans får langt på vei unngår. Holloway har en typisk britisk spillestil, litt trang og nasal i klangen uten den vibrerende varmen og store akustikken som preger f.eks. belgiske eller nederlandske utøver av det samme stoffet. Men Holloway bruker denne smale og distinkte tonen sin full ut til musikkens fordel, for sjelden står Bach- sonatene frem i mer renslig lys, avkledd all ytre patos. Det gjør innspillingen hans velkommen i mine platehyller.

I et fint sammensatt utvalg Vivaldi-konserter treffer du igjen fiolinisten Holloway, men nå som en del av Andrew Parrotts Taverner Players. De ni musikerne viser Vivaldis treffende evne til åutnytte ulike soloinstrumenters spesielle klangfarger, og gjennom bruken av dem påvirke lytterne gjennom musikken. For instrumentene i hans verden er tillagt spesielle egenskaper når følelser skal finne sin musikalske form: Fiolin, obo, traversfløyte, blokkfløyte, lutt, fagott, gitar og cello byr i samspillet sitt her på fengende harmonier og stadig skiftende klangfarger, noe som fort blir en god musikkopplevelse. Og jeg tar knappest feil når jeg sier at de aller fleste vil ha stort utbytte av å bevege seg videre i Vivaldis verden, ikke stoppe opp ved «De fire Årstider» og la den samlingen konserter være synonym med komponistnavnet.

I konsertenes verden kunne det samtidig helt sikkert passe med La Petite Bands herlige innspilling av Haydns symfoni nr. 26, den såkalte «Lamentatione». Her finner du en Haydn som tar i bruk en gregoriansk melodi fra påskefestuken, før han kaster den inn i en sturm und drang-verden med stor dramatisk kraft og ikke så rent lite emosjonelt overskudd. Og tror du ikke den gregorianske melodien klarer seg gjennom alle ornamenter i den langsomme satsen, slik at klage-budskapet ytterligere forsterkes? Joda, det gjør den, og dermed et det duket for et hyggelig og følelsesladet gjenhør med en komponist hvis verker tilsynelatende flyr sommerfugllette, men som samtidig bærer kimen til medfølelse og sorg i seg. La Petite Band er etter min ringe mening uovertrufne nettopp i Haydn-repertoaret, og beviser det ytterligere med sin versjon av symfoniene nr. 52 og nr. 53. Alt sammen til mid-price.

Musikerne i London Baroque legger mye av den typiske britiske klangen bak seg i åtte av Corellis triosonater, ikke minst fordi de to fiolinistene spiller ekte og uforfalskede Jacob Stainer- fioliner fra omkring 1660, noe som gir et annet klangbilde enn det du får ved hjelp av moderne kopier av slike gamle originalinstrumenter. Ikke det at kopiene låter ille, men det er jo adskillig morsommere å lytte til et instrument fra Corellis egen tid. Igjen er det snakk om sonater til glede for enhver anledning, musikk som passer ethvert temperement som hånd i hanske og som du sjelden vil gå trett av.

Litt større vanskeligheter vil du muligens få med omtrent to og en halv time Lecons de Ténèbres sigernet Michel Lambert i 1689. Noe av denne musikken gjenkjenner du fra filmen Alle årets dager, men der fikk du bare en liten dose av denne dypt følte religiøse franske musikken. Lambert lar melodiene sine være en musikalsk vogn for den latinske teksten, og veksler mellom å bruke kontratenor, sopran, alt og tenor-stemmer over continuogruppen. Selve lynnet i musikken hans gjenspeiler de tragiske gammeltestamentlige tekstene på fortreffelig vis, gjennom utstuderte vokale forsiringer som krever det ytterste av sangteknikk. Også her finner du kontinuerlige uttrykk for komponistens respekt for den gregorianske melodiverden, og slik dette vokal- og instrumentalensemble fremfører musikken hans et dyptloddende religiøst verk med mange åpne dører til musikkens verden i seg.

Skal du forsøke noe nytt er Antonio Solers sonater for fortepiano og cembalo et absolutt must. Her skaper den fingerrappe Maggie Cole den rene flamencogitarstemningen i en ti minutter lang Fandango som smeller til akustikken så den raser rett i sangbunnbakken, og siden platen er delt mellom hammerklaver og cembalo får du dessuten demonstrert disse to svært ulike instrumentenes egenart og anvendelighet i virtuose klaverstykker. Soler er et glimt av spansk solskinn, et møte med livsbejaende musikk som roper ut i glede.

Nå tenker du sikkert at jeg lurer deg litt, at en plateserie umulig bare kan inneholde anbefalelsesverdige innspillinger, at noe må være dårlig. Det kan så være, men platene her har jeg plukket ut med det for øyet å presentere noe som virkelig er verdt å lytte til, så får du heller prøve deg frem blant alle de andre titlene Veritas-serien tilbyr.

Men en innspilling skal du ikke la gå fra deg, nemlig det gamle Hilliard Ensemble med Johannes Ockeghems ufattelig innholdsrike «Requiem» og 1400-talls komponistens «Missa Mi-Mi», et verk langt fra skrevet til noe firbent vesen. Sangerne formidler denne utsøkte musikken med en søvngjengers sikkerhet i en klangdrakt som vil få blodet til å fryse til is hos enhver ikke-troende, og selv få en jøde til å konvertere. For hva annet kan skje når man blir utsatt for den perfekte innspillingen av et perfekt verk? Jeg vet det i hvert fall ikke.

ESPEN MINEUR SÆTRE

MISSA MI-MI OG REQUIEM: Virgin Veritas byr på blant annet Hilliard Ensemble, med en perfekt innspilling av en blodfrysende flott Ockeghem.

Viril Veritas-serie

ESPEN MINEUR SÆTRE

MISSA MI-MI OG REQUIEM: Virgin Veritas byr på blant annet Hilliard Ensemble, med en perfekt innspilling av en blodfrysende flott Ockeghem.

Artikkel automatisk generert, 15/10-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.

Artikkel automatisk generert, 15/10-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.