BOK: Torkil Baden: Toner i Tusen år 175 sider Verbum forlag BOK

Grundig og lettfattelig om kirkemusikk

Forfatteren Torkil Baden har lang fartstid som kirkemusiker. Nå foreligger den tidligere Morgenblad-anmelderens innføringsbok i norsk kirkemusikk. Det er blitt en svært nyttig bok, penneført i en lett og muntlig stil.

Baden viser hvorledes komponister som Lindeman «gjennom sine velberegnede harmoniseringer skaper fremdrift i melodiene», men forfatteren tar like fort tak i Sandvik som i Norsk Koralhistorie sammenlikner Lindemann med «de som rev stavkirker».

Men før vi kommer så langt har vi vært innom alle de sentrale kirkemusikalske begrepene og temaene fra Gregor i Roma og tidebønnene til Det hellige blods fest, pilgrimer, Luther, norske orgler og salmedonk. Baden gir kan hende mer skisserte enn dyptpløyende bekrivelser av disse temaene, men akkurat det gjør boken hans svært velgenet - både som oppslags- og oversiktbok. Alle våre sentrale kirkemusikalske komponister er med, og Baden er ikke den som holder seg for god til å krydre sin fremstilling av dette i utgangspunktet ganske krevende stoffet med humoristiske mindre begivenheter. Han forteller f.eks. om Arild Sandvolds 15- årsjubileum som dirigent, for anledningen i spissen for 260 sangere på Nationaltheatrets scene med kong Haakon i salen. «Filharmonikerne spilte på de barokkinstrumentene som var anskaffet i 1930, og Ris-organisten Rolf Karlsen spilte hammondorgel!»

For min egen del må jeg legge til at det derved virker fullt ut forståelig at vi aldri har fått etablert en nyskapende og velfundert barokkskolering i landet vårt.

Organistene har siden orgeltidenes morgen kranglet seg i mellom om hva slags orgel som best kunne ivareta musikken som skulle prise Gud og hans skaperverk, ikke noe nytt i det. Men striden ble særlig heftig i Norge da det rene elektroniske orgelet kom - et orgel «som med sin høyttalergjengivelse har vært et utskjelt og billig alternativ gjennom etterkrigstidens teknologiske utvikling», som Baden skriver det. Men «hvem vil ha plastikkblomster i kirken», spør han samtidig.

Slike sideblikk gjør Toner i tusen år underholdende å lese, og ettersom boken er delt opp i mange småkapitler får du det som ellers lett ville blitt massiv informasjon med mange tekniske detaljer presentert greitt og forståelig. Det tjener forfatteren til ære, for om du nå skulle tro at Baden gjennom en slik arbeidsmetode skulle forenkle og naivisere et viktig musikalsk område, så tar du fullstendig feil. Boken hans er også viktig, fordi den setter sitt lys på en levende tradisjon; det planlegges fremdeles at Oslo Domkirke skal få sitt nye 50-stemmers orgel innviet til kirkens 300-årsjubileum i 1997.

Og nå som den gregorianske musikken er blitt populær metervare for folk flest, gjør Baden helt rett i å se litt på vår norske gregorianske tradisjon. Han forteller også om motsetningene når det gjelder hva salmeboken vår skal inneholde, og nå som aldersgrensen for å gå til nattverd for lengst er senket til seks år, burde det kanskje ikke være så kontroversielt at noen av salmene har visepregede melodier, noe som var et svært radikalt innslag i Salmer 1973. De hadde sågar gitarbesifring.

Jeg vet ikke hva galt som skulle kunne skjule seg i det, for det er ikke mange årene siden jeg gikk inn i en tilfeldig kirke i Budapest for å sjekke om organisten gjorde jobben sin. Det gjorde han: Med elektrisk piano og mikrofonforsterket vokalstemme. Rene dansebåten, men grunnstøtt i åndelige omgivelser denne gang.

Litt om komposisjonsprosessen til en av våre sentrale kirkemusikere får vi også servert: «…var det som om barna fikk vinger og svevde omkring i rommet. Jeg tok faktisk et noteark og holdt det opp i luften, og det var som om barna ble til noter og dalte ned på notelinjene. Hele sangen ble ferdig på mellom tre og fire minutter». Det er Egil Hovland som forfatteren siterer her.

Badens egen iver for radikal kirkemusikk kommer til uttrykk ved at han har tatt for seg Ten Sing-bevegelsen i noen kapitler, og trodde du kirkemusikken og salmene våre virkelig fullt ut er våre egne, iler Baden til hjelp. For «Navnet Jesus blekner aldri» er egentlig en afrikansk melodi; «Salige visshet» er amerikansk og «Blott en dag» svensk. Det er nyttig å vite, rett og slett fordi det setter vår kirkemusikalske tradisjonsarv i et nytt lys, noe også Badens bok fullt ut formår å gjøre.

Jeg finner så få svakheter i den at jeg bare kan gratulere med en nyttig, informativ, spennende og lettlest bok påpasselig utgitt i forbindelse med kirkens 1000 års jubileum i Norge.

ESPEN MINEUR SÆTRE

FRA NIDAROS TIL TEN SING: Torkil Badens informative og kortfattede kirkemusikalske historie treffer blink i kirkens 1000-års feiring av seg selv.

Artikkel automatisk generert, 15/10-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.