BOK Per Revstedt:
Ingen er håbløs - Motivasjonsarbeidet i teori og praksis
Hans Reitzels Forlag, København
(Norli Bokhandel, Oslo)
Det har nylig kommet ut en dansk oversettelse av den svenske psykologen Per Revstedts bok om arbeidet med hardt belastede pasientgrupper. Han har over tiår arbeidet med kriminelle, overgripere, og dessuten også sinnslidende rusmisbrukere. Hans bidrag kan leses som en humanistisk og eksistensiell form for psykologi, konkretisert i en handlingsrettet metodikk. Her presenteres det en psykologisk motivasjonsmetode, som skal hjelpe miljøarbeidere i rusmiddelomsorgen eller psykiatrien. I den forstand siktes det mot et relativt smalt publikum. Boken kan også leses som et innlegg i den offentlige debatt om prioriteringene i vårt helsevesenet. I så måte kan utgivelsen ha en allmenn interesse.
Revstedt har arbeidet med tilsynelatende uhelbredelige rusmiddelmisbrukere. En slik gruppe stiller spesielle krav til behandleren, fordi pasientene ikke er istand til å motivere seg for den egeninnsatsen en psykoterapi krever. Spørsmålet er: Hva kan gjøres når den som ber om hjelp ikke er i stand til å ta i mot hjelpen han får? Når pasienten heller vil ruse seg, og stikker av fra behandlingen? Hvilke alternativer står vi overfor? I psykiatrien og rusmiddelomsorgen er det miljøarbeiderne som har mest tid sammen med pasientene. Revstedts prosjekt er å utvikle dette miljøet kvalitetsmessig, og utnytte mulighetene bedre. Gjennom miljøarbeidet ønsker han å tilby en slags psykologisk nødrasjon - for de psykologisk nødstedte - omsatt i handling. På den måten håper han å gjenoppbygge en underliggende konstruktiv motivasjon hos de innlagte, - en motivasjon som Revstedt påstår alltid forefinnes.
Boken er delt i to, en beskrivende del som viser oss teknikker og handlemåter ovenfor pasientene. Denne delen er meget interessant. Den andre delen er teoretisk rettet, og ikke fullt så velbegrunnet.
Den behandlingsrettede delen av boken er lesverdig, fordi den grunngir sine tiltak med kliniske illustrasjoner som virker overbevisende. Denne delen kan være givende for miljøpersonalet.
Den teoretiske delen av boken bygger på humanistisk psykologi, som formidler en svært positiv tilnærming til menneskets konstruktive potensiale, og evne til selvrealisering. Troen på det gode i mennesket er stor. En slik teoribasis kan nok virke både oppløftende og inspirerende.
Alt virker så riktig og konstruktivt. Han bygger på en teori som hevder at det alltid finnes en latent positiv motivasjon, - uansett om all ytre handling viser det motsatte. Det ville være interessant å vite hvordan man kan begrunne at man alltid vil finne frem en underliggende positiv motivasjon. Men spørsmålet er kanskje feil stilt: For vi vil aldri kunne fastlså om en slik motivasjon finnes - hvis vi ikke prøver. Og en grunn til ikke å prøve ville være om det var fastslått at en slik motivasjon ikke finnes.
Boken preges altså av stor optimisme på vegne av mulighetene som ligger i miljøarbeidet. Og det er ingen tvil om at Revstedt har mye klinisk erfaring å tilføre. Boken ble imidlertid utgitt i Sverige allerede i 1986, på et tidspunkt da optimismen på vegne av miljøarbeidet var stor innen psykologien. Idag er igjen interessen i større grad vendt mot den hjelpesøkendes egen evne til å forplikte seg. Svakheten med Revstedts bok blir derfor at han nesten usynliggjør pasienten som person i sin teoretiske framstilling. Miljøarbeidet alene tilskrives en formidabel forandringskraft. Om behandlingen mislykkes betrakter han det som motivasjonsarbeiderens feil. Innen denne forståelsen blir miljøarbeiderens oppgaver så formidable at vi til slutt nesten synes mer synd på de stakkars hjelperne enn på de stakkars pasientene.
Disse innvendingene til tross, Revstedt har mye å by på. En kan vanskelig unngå å gripes av en behandler som arbeider med de aller vanskeligste pasientene, og som tydelig ikke har gitt opp håpet.
For hva man ikke kan få til i teorien, kan man få til i praksis.