[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

BILLEDKUNST Frithjof Hoel:
Betraktninger over den døde Kristus
Galleri LNM

Antiseptisk bestialitet

Enkelte utstillinger er bare ved sin dokumentasjon nødt til å skape et meget sterkt inntrykk. Bare tittelen på utstillingen «Betraktninger over den døde Kristus», introduserer døden som motiv, - hvilket uungåelig skaper følelser.
Frithjof Hoels utstilling i Galleri LNM, synes å gå utenpå de vanlige fremstillingene av vold, på tross av at den mediterer over ekstrem vold. Han kombinerer sine gråtonede malerier, portretter av leger og «steriliseringskasus», dvs. barn hentet fra rasehygienikerens Mjøens bok fra tredvetallet, med operasjonsbilder.

Sjokkeffekter

Utstillingen topper sine sjokkeffekter ved et trangt kammer innredet med fotografier og rapporter hentet fra nazilegenes arkiver, et materiale som kunstneren forøvrig fikk tilgang til med hjelp fra nazijegeren Beate Klarsfeld. Hvis man forut for disse har studert og undret seg litt over dette svære portrettgalleriet av leger med tyske navn og stor dødelighet i året 1945, - går sammenhengen opp for en nå.

Den redselsverden som fant sted i statsmaktens innerste kamre, har idag fått en aura av duse, grå, halvvirkelige fotografiske minner. Ved sin systematiske avskyelighet og medisinske erkerasjonalisme får denne grå masse av uhyrlige disseksjoner preg av en egen, avgrenset dødsverden. Denne avgrensningen og fremmedgjøringen avløser Hoel ved å trekke dem ut i den organiske virkelighet som preger et maleri. Disseksjonskniven er erstattet med strøk, i grått og svart, like nøye og analytisk plasserte som de hinsidige kirurgers gamle skalpeller. Den samme penselen som former oppløsning og død levendegjør legenes portretter, såvel som sterilisasjonstypenes barneansikter. Og i disse penselsstrøkene aner man akkurat nok av et subjekt til å få assosiasjonen til de tankebaner som ga fotografiene liv, - som skapte dem ved å virkeliggjøre sin antiseptiske bestialitet.

Utstillingens primære virkemiddel er det umerkelige hoppet fra dødt fotografi til maleri, ved at scenen atter blir konstruert, planlagt, tenkt. Om enn bare som tilfeldig oppramsning av enkelte eksempler, der lege og preparat, begge døde og glemt, nå plutselig henger sammen på samme vegg.

Nazismens uhyrlighet

Utstillingens dokumentasjonen er sjeldent skrekkinngytende. Det er kropper amputert og dissikert til det ugjenkjennelige, lik som har fått skåret ut sine knokler, og levende kvinner før og etter eksperimenter med etsende kjemikalier eller brennende fosfor. Det er få idag som ville arrangere en slik utstilling over nazismens uhyrlighet, hvis denne litt snevre politisering egentlig forklarer objektgjørelsen av mennesker. Anledningen uteblir, femti år etter krigen. Temaet behandles ikke, som annet enn stempling av den politiske retningen som skapte folkevognen og de første motorveiene i Europa. En retning som anså folkemassen som kunstens råmateriale, ved å forsøke og skape det estetisk og sosialt perfekte menneske.

Utstillingens tittel, Betraktninger over den døde Kristus, tolker jeg dithen at jeg ikke så ett eneste meningsfyllt offer, bare demonstrasjoner på den horrible tanke at offeret som sådant kan være meningsfyllt. Det er en kjerneidŽ i vår kultur, og utstillingen viser hva denne overspente sado-masochismen kan føre til. I statsmaktens innerste kamre søker man kunnskap til å foredle rasen ved å ofre mennesker, slakte for idealet, hvilket som kjent er det eneste udødelige. Døden selv forsøkes voldtatt og brukt. Det er maktsyken som har gått over alle støvleskaft, i et tåkete forsøk på å gjøre staten absolutt.

I dette perspektivet får utstillingstittelen mening, som bitter-ironisk referanse til en kulturell kode.

SIMEN MIDGAARD

FRITHJOF HOEL: Døden selv forsøkes voldtatt og brukt.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Opinion | Kritikk | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 15/10-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.