BOK: Salman Rushdie Maurerens siste sukk Oversatt av Kari Risvik Roman, 476 s. Aschehoug Bok

Fra der pepperen gror

Salman Fatwawallah: humanistenes pin-up, alle fundamentalisters busemann, leserens seraf-farishta-engel, oversetterens Satan.

Maurerens siste sukk er en familiekrønike som gir et latin-amerikansk inntrykk i sin gjeld til den islandske sagaen. Familiemedlemmer kommer og går inn og ut av soga, blod spilles, barn fødes, krydder selges. For det er krydder familien Zogoibi bygger sin rikdom på - og at det til tider går hett for seg sier dermed seg selv. Visst er familien indisk, men ikke noen samlebånds-hinduer eller prefabrikerte standard-muselmaner, nei ellers takk. Rushdie ser her på verden (og insisterer som vanlig på at India er verden) gjennom øynene til Moraes «Moor» Zogoiby - sønnen til den Cochin-jødiske oppsynsmannen Abraham Zogoiby og krydderimperie-arvingen Aurora Da Gama, tilhørende Indias ikke overveldende tallrike portugisiske befolkning. På begge sider av familien finnes myter omkring slektenes opphav som plasserer dem enda et hakk lenger vekk fra epicenteret. Stammer Aurora fra selve oppdagelsesreiseren Vasco Da Gama? Var virkelig Boabdil, den siste maurer i Spania, en av forfedrene til Abraham?

Familiemytene reflekterer de usikre opphavene til de aktuelle folkegruppene. Således beskriver Rushdie at sefardiske jøder kom til India etter Jerusalems fall i år 72 (sefarder i år 72?), men jødisk bosetting i India er ikke dokumentert før nesten tusen år senere, når Bhaskara Ravi Varman gir Josef Rabban tillatelse til å slå seg ned på Malabar-kysten i nærheten av Cochin. Dette er Rushdie fullt klar over, siden den skriftlige tillatelsen forvares av Moares Zogoibis bestemor i et skrin i synagogen. Når indiske jøder emigrerer til Israel i samlet flokk, sukker Rushdie allikevel over slutten av en historie det tok to tusen år å fortelle. I mangel av historie er det ingen skam å holde seg til historiene, særlig hvis det er gode historier.

Bokens tittel refererer til en fortelling om Boabdil som tvinges vekk fra Alhambra i 1492, de mange viktige reisers år, og lik kona til Lot snur seg en siste gang for å sø

rge over det han har forlatt. Han forvandles ikke til en saltstøtte, men hånes av sin mor, noe som vel går ut på ett.

Maurerens siste sukk er også Moares Zogoibis astmatiske innånding ved minnene om et India han ikke lenger finner. Maurerens siste sukk er tittelen på Aurora Zogoibis mest kjente maleri, og det er Othellos siste åndedrag. Og boken går i samme leia. Det finnes knapt en setning som ikke kan vris til å bety flere ting, ikke et navn som ikke kan leses med en spesiell aksent, oversettes eller omstokkes til å bety noe mer enn bare et navn.

Det er vanskelig å lese Maurerens siste sukk uten å ha forfatterens situasjon i mente, og uten å lese den inn i teksten. For visst bugner boken over av pluralistens våte drømmer. Slik er Rushdie i slekt med attenhundretallets europeiske jøder som bevisst overdrev muslimenes religionstoleranse ut fra retoriske hensyn; hvis de kan oppføre seg så menneskelig, hvorfor ikke kristne også? Den jødiske gullalder i Spania i første halvdel av dette årtusen ble mer enn noe annet brukt som et eksempel til flerkulturell etterfølgelse. På samme vis forherliger Rushdie det sekulære, tolerante India - han mener det utvilsomt av hele seg når han roper etter den motgift mot religion Moares' foreldre tilsynelatende var så heldige å ha blitt vaksinert med.

Det er ikke lett å lage tandoori-kylling i en alminnelig stekeovn fra Electrolux, på samme vis er det ingen spøk å oversette Rushdie til norsk. Forfatteren tyr mer enn gjerne til ordspill der den samme lydsammensetningen betyr forskjellige ting på engelsk og hvilket som helst gitt språk. «Out of the Pale» - en metaforisk hentydningen til området der jødisk bosetning var tillatt i tsartidens Russland blir til «inn i skyggen» er et typisk eksempel på hvordan meningen beholdes mens mye av fiksfakseriet helles i sluket sammen med kraften.

Siden Rushdie her tar hispano-ekspressen til magisk realisme-land er det allikevel et sjakktrekk at jobben har gått nettopp til Risvik-dynastiet, som i så sterk grad dominerer norsktalendes inntrykk av spanskspråklig litteratur. Man kan forundres over at «fylakterier» (fra gresk for «amulett») i ordlisten omtales av polyglot-with-a-vengeance Risvik som et ord fra jiddisk når man på jiddisk bruker det hebraiske ordet «tflin». I tilfellet Rushdie er ikke dette pirk - leseren må kunne stole på at oversetteren gjør valg i tilretteleggelsen ut fra kunnskap og ikke fra slurv. Den slags er vel allikevel ikke til å unngå i denne oversetterens deadline-helvete.

Salman Rushdies tematikk og lobbyvirksomheten for å nominere ham til Nobelprisen tåkelegger for det brede publikum hans slektskap til såpe-operaen og Bombays film-musicaler. Maurerens siste sukk kan uten problem stemples med bok-klubbenes plussord over alle blurbvennlige uttrykk: «frodig». Rushdie er utvilsomt «frodig», selv fortellerstemmen omtaler plapring som erotisk - det finnes allikevel en disiplin i generøsiteten og i overlessingen - det er denne intelligensen som gjør Salman Rushdie til en betydningsfull forfatter.

La oss bare håpe han ikke selger filmrettighetene til Bille August.

BJØRN GABRIELSEN

Artikkel automatisk generert, 15/10-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.